FINSLEPEN:  En liten, finslepen bok om sorg, skriver Dagbladets anmelder om Kjersti Ericssons bok «Alene».
Foto: Thomas Bjørnflaten / SCANPIX
FINSLEPEN: En liten, finslepen bok om sorg, skriver Dagbladets anmelder om Kjersti Ericssons bok «Alene». Foto: Thomas Bjørnflaten / SCANPIXVis mer

Gjør smerten følbar

Kjersti Ericsson skriver tett og poetisk om tapet av ektemannen.

ANMELDELSE: Alderdommen er den ensomste av alle seilaser, skriver den franske forfatteren og feministen Benoîte Groult.

Enda mer ensom må den uhelbredelig syke være. Han som vet han må forlate alt, ikke om måneder og år, men nå snart.

I «Alene» formidler forfatter og kriminolog Kjersti Ericsson panikken idet ektemannen får kreftdiagnosen. De forstår raskt at det er lite å gjøre; én skal dø, den andre får leve. Sobert og konsist viser hun fram sorgen. Først det krampaktige håpet, siden fortvilelsen, skyldfølelsen og harmen.

Om et slik personlig dokument skal blir god litteratur, må språket løfte erfaringen som beskrives. Dette mestrer Ericsson. Selv om følelsene skriker, er prosaen stram og poetisk. Bildene er hardtslående.

Fragmenter fra et samliv legges fram. De gode familie- og naturopplevelsene, reisene. Klarest er likevel øyeblikksbildene fra tiden rett etter ektemannens død. Som da Ericsson ringer mannens telefon om og om igjen, for å høre stemmen hans på svareren. Viljen til selvbedrag er stor. Og så, desperasjonen da telefonselskapet fjerner stemmen, sletter ham helt. Et halvår etter denne episoden ser Ericsson barnebarnet engasjert liksomprate med farfaren i telefonen. Hun betrakter den fiktive samtalen og tenker: «Ikke legg på!». Ericsson gjør den smerten følbar.

Posisjonen Ericsson skriver fra, kan kalles innerst i sorgen, for å bruke hennes eget uttrykk. Det er i en tidlig fase, der sorgen er grimmest, aller vanskeligst å skrive og å gjøre «gyldig» for andre. Sorgen hun viser, heller enn forteller om og tolker, er ikke pen. Det er en selvmedlidende, sint og egosentrisk sorg som roper «jeg, jeg, hva med meg?».

Først seinere er det plass til tanken at også barna hennes har mistet. Det en sorg som også viser det grådige mennesket. «Jeg er blitt flådd», skriver Ericsson og føler seg snytt for ti års fortsatt samliv, etter førti gode år i ekteskapet. Bevisstheten om meningsløsheten i å kreve livet, har ingen plass i denne fasen av en sorg.

Om andres sorg, her Ericssons, er vanskelig å forholde seg til, er savnet noe vi kan forstå. Boka er også viktig fordi den skriver om det å bli enke, noe flertallet av norske, gifte kvinner blir. Ericsson føler seg mangelfull. Gammel og dum. Hun mister seg selv, fordi den hun var for den andre, er borte. Sorgen over det tapte minnefellesskapet gjør henne så alene.

«Alene» rommer mye ensomhet og lite trøst. Boka er en rapport fra en tilstand: Et finslepent skriftstykke som gir innsikt, litterær glede og glimt av et sterkt og interessant forfatterintellekt.

Gjør smerten følbar