Adele: Blant artistene som tjener ekstra godt på strømming. Foto: NTB scanpix
Adele: Blant artistene som tjener ekstra godt på strømming. Foto: NTB scanpixVis mer

Gjør strømming oss til passive lyttere?

Kanskje det er på tide å gå mot strømmen.

Kommentar

Det er en scene i «Monty Pythons Meningen med livet» der en ekstremt overvektig mann bestiller alt på restaurantmenyen og spiser til han bokstavelig talt sprekker. En svært lite subtil kommentar til hvordan konsumentsamfunnet i ytterste konsekvens kan utarte seg.

Hva så med dagens strømmetjenester der millioner av utgivelser er tilgjengelige ved et tastetrykk? Selv om ingen lytter til ørene faller av, gjør det noe med måten vi forholder oss til musikken på. For hvordan skal man navigere i verdens største bibliotek? Når alt er like tilgjengelig er det lett å bli rådvill.

Det kan gi seg utslag i at man holder seg enda hardere til gamle favoritter, at man utvikler en mer eklektisk musikksmak, eller at man støtter seg til strømmetjenestenes algoritmer som kalkulerer dine preferanser ut fra det du har hørt på før. Dette kan åpne for endeløs fordypning i bossanova eller black metal, men også skape et mer overfaltisk forhold til musikk. Et rastløst behov for å prøvesmake mest mulig på menyen.

En av de grunnleggende endringene som følger med strømming, er at vi hører mer musikk når vi er på farten. Det blir liksom noe annet med et enormt antall utgivelser for hånden enn det begrensede utvalget man hadde med iPod, Discman og Walkman. Men det man har på øret på bussen er ikke nødvendigvis det samme som man lytter til hjemme i sofaen.

Jeg tror heller ikke det endeløse tilfanget gjør at vi bruker mer tid på å fordype oss i musikk foran stereoanlegget. Vi har jo nettbrett og strømmetjenester på tv som kniver om oppmerksomheten.

Jeg har en mistanke om at musikk for stadig flere er noe man inntar mens man egentlig foretar seg noe annet. Hva gjør det med vårt forhold til særlig de artistene og sjangrene som krever full oppmerksomhet? Og hvordan skal vi få nye impulser når de kommer fra strømmetjenestenes infobank om oss selv, og ikke en jente bak disken i en platebutikk som entusiastisk anbefaler noe du aldri hadde tenkt på å sjekke ut?

GQ Magazine hadde i fjor en sak om hvorfor de britiske hitlistene har blitt mer forutsigbare. Færre artister når opp, de sporadiske lytterne setter i større grad sitt preg på listene enn dedikerte fans. Det er mulig det gir et mer korrekt bilde av realitetene enn før. Men det gjenspeiler også maktforholdet i bransjen.

Greit nok at vinyl er på vei tilbake, men for de fleste av oss er strømming førstevalget. Vi må bli mer bevisste hvordan vi forholder oss til de mange valgmulighetene. Og kanskje finne en måte å gi uttrykk for hva vi synes om betalingsmodeller som favoriserer de største og rikeste. I Spotifys verden betyr ikke større utvalg nødvendigvis større mangfold.