UT PÅ TUR, ALDRI SUR: Regjeringens friskuser vil ha oss opp av sofaen og ut på tur. Her flasher Jonas Gahr Støre sin nikkersadelige tilhørighet for Magasinet. Foto: Nina Ruud / Dagbladet.
UT PÅ TUR, ALDRI SUR: Regjeringens friskuser vil ha oss opp av sofaen og ut på tur. Her flasher Jonas Gahr Støre sin nikkersadelige tilhørighet for Magasinet. Foto: Nina Ruud / Dagbladet.Vis mer

Gjør som staten din sier

Det er en stor forskjell på om det er mora di eller Jonas som ber deg skjerpe deg.

SØNDAGSKOMMENTAREN: I likhet med mange døtre, måtte jeg bli voksen før jeg innrømmet at mora mi stort sett hadde rett. Jeg kler blått, ikke svart. Røyking er dumt. Høy solfaktor er smart. Godteri er best en gang i uka, og jeg ser tilbake på familiens obligatoriske søndagsturer med glede, selv om jeg fortsatt mener avgangen var i tidligste laget.

Jeg er heller ikke sikker på nytten av å sove med åpent vindu i 20 kuldegrader, men føler meg som en frafallen hvis jeg lukker det og skrur opp varmen.

Det var andre råd underveis som skulle forberede meg på å ta egne valg. De forfølger meg stadig, og får meg til å tro at oppdragelse har noe til felles med indoktrinering. Enhver forelder har vel kjent på sin indre diktator, men på en god måte, hvis barna er heldige.

Hvis de ikke er det, er det heldigvis ikke bare familien som har rett til å oppdra landets innbyggere. Det er også barnehagen, skolen og helsevesenet. Det er lovgiverne, politi og domstolene. Det er barnevern, kriminalomsorg og trygdevesen.

Gjennom hele livet er storsamfunnets mer eller mindre synlige hånd der for å veilede, rettlede og ta omsorg. Dette er stort sett en god ting. Men det kan synes som enkelte politikere mener vi bør rydde på rommene våre som takk.

Når politikerne har en så enorm innflytelse over våre liv, medfører det et like stort ansvar for ikke å tøye strikken for langt. En ydmykhet overfor oppgaven det er både å skulle ta vare på de svakeste og la en velberget middelklasse få handlerom.

Det er en balansegang som utfordrer både diktatoren og liberaleren jeg tror de fleste demokratiske politikere har i seg hvis de kjenner etter.

Som mødre kan de ende med å forkjæle problembarnet, eller tvert om, legge listen der den flinkeste hopper over og resten river.

Politikere er lovgivere, ikke mødre. De har rett til å styre våre liv gjennom lover og regler, men bør ikke la seg friste til å fortelle oss hvordan vi skal leve innenfor rammene som er gitt.

Straks politikere beveger seg inn på livsstil, helse og god moral, blir det trøblete.

Denne uka holdt røykelovens far, Dagfinn Høybråten (KrF), sin siste interpellasjon i Stortinget. Han utfordret helseminister Jonas Gahr Støre (Ap) om ikke noen av røykelovens virkemidler kunne brukes i kampen mot alkohol. Støre var langt på vei enig, selv om han medga at det også var forskjeller.

La meg slå fast enda en gang at røykeloven er en ubetinget suksess, og jeg er glad den er der. Like nødvendig er det å minne om at den er en autoritær og illiberal lov som kom i stand fordi eliten og flertallet er mot røyking.

I en kommentar kritiserte jeg Støre for å moralisere i helsedebatten. Han er opptatt av folkehelsen og forebygging, en historisk oppgave som alltid har vært viktig, men i sin iver mener jeg han hever pekefingeren. I et svar her i Dagbladet påpeker Støre at han ikke har fremmet et eneste lovforslag mot alkohol.

Det er faktisk noe av mitt poeng. Det er realt å foreslå påbud, forbud og restriksjoner på et hvilket som helst samfunnsområde, hvis et parti mener det er nødvendig for å påvirke folks valg i en retning. Røykeloven er nettopp et eksempel på at Stortinget vedtok en lov som begrenser et mindretalls rettigheter til fordel for et større gode.

Likestilling er et annet område, hvor jeg selv har støttet inngrep noen mener er et overgrep både mot familiens valgfrihet og privat eierskap. På samme måte kan man tenke seg forbud mot alkohol på idrettsarrangementer.

I et demokrati er det like legitimt som å kjempe mot formuesskatten. Politikk og lover griper ustanselig inn i folks privatliv, og det er misforstått å tro høyresiden er mindre villig til å bruke loven til å tøyle det de ikke liker. Høyre er nok mer tolerant når det gjelder alkohol, men har nulltoleranse når det gjelder narkotiske stoffer, der venstresida har en mer liberal legning.

Problemet oppstår når politikere bruker sin posisjon til å fortelle hva som er rett og galt uten å bruke politikkens virkemidler. Jonas Gahr Støre sier han verken har fremmet forslag mot alkohol, eller folks spisevaner. Men hva er galt i å beskrive realitetene? Spør han.

Realitetene er at fyll, vold og pizza ikke er spesielt sunt i lengden, men om Støre ikke bedriver noen av delene, forsvinner de ikke. Når han framhever at han selv takker nei til alkohol, både privat og offentlig, er det ikke hjelpsomt for dem som takker ja. Det forteller at han er en privilegert mann med en jobb som krever edruelighet, og lever i et sjikt hvor skiturer i Nordmarka er normen og pjolteren historie.

Riktignok skal politikere være forbilder, men det betyr ikke at deres standard er lett å leve opp til. Noen kilometer unna Støres hjem på Oslo vest er livsstilen og levealderen en helt annen.

Den statistikken er Støre selvfølgelig klar over. Men en årsak til at alkoholforbruket har økt betydelig de siste åra, er at flere har råd til å drikke vin og koser seg med det. Også blant hans egne velgere. Det bør de få lov til med god samvittighet.

Franskutdannete Støre ville sikkert også normalt unt seg et glass rødvin på en hverdag. Leser du Dagbladet vet du at det er godt for både det ene og det andre, og fortsatt kan du løpe Birkebeineren.

Det er de andre pekefingeren heves mot; de som ikke fikser det, som kommer for seint på jobben, som lager et helvete for barna sine, som slåss i drosjekøer og ender på legevakta. Som roter til økonomien sin og som aldri blir invitert på Aschehougs hagefest, med mindre de er en genial forfatter som kan skjelle ut hvem som helst.

Og som dør tidligere og koster mer. De som ikke har full kontroll og derfor må kontrolleres.

Det er vel ikke noe galt i å påpeke realitetene? Spør Støre. Det er hva Frp alltid har sagt i asylpolitikken. For en politiker må spørsmålet være hva som virker. Er det vissheten om at Jonas Gahr Støre takker nei til et glass hvitvin på en mottakelse som får folk til å slutte å drikke ei flaske sprit? Gjør det dem bedre i stand til å takle livene sine å vite at de er tapere som koster samfunnet enorme summer?

Man må ta seg sammen, som man sier. Mye tyder likevel på at en personlig trener ikke er svaret for målgruppen.

Mora mi advarte meg mot å gå alene hjem fra fest. Hun visste nok at vi drakk alkohol, og jeg visste at hun visste. Jeg skjønte hva hun snakket om. Vær forsiktig. Bruk hodet.

Det er det mødre sier. De vet at barna deres er der ute og gjør dumme ting, men innser at de ikke kan styre dem for alltid.

Kanskje har politikere likevel en ting å lære av mødre. De må gi slipp.