SØNDAGSKOMMENTAREN: I likhet med mange døtre, måtte jeg bli voksen før jeg innrømmet at mora mi stort sett hadde rett. Jeg kler blått, ikke svart. Røyking er dumt. Høy solfaktor er smart. Godteri er best en gang i uka, og jeg ser tilbake på familiens obligatoriske søndagsturer med glede, selv om jeg fortsatt mener avgangen var i tidligste laget.

Jeg er heller ikke sikker på nytten av å sove med åpent vindu i 20 kuldegrader, men føler meg som en frafallen hvis jeg lukker det og skrur opp varmen.

Det var andre råd underveis som skulle forberede meg på å ta egne valg. De forfølger meg stadig, og får meg til å tro at oppdragelse har noe til felles med indoktrinering. Enhver forelder har vel kjent på sin indre diktator, men på en god måte, hvis barna er heldige.

Hvis de ikke er det, er det heldigvis ikke bare familien som har rett til å oppdra landets innbyggere. Det er også barnehagen, skolen og helsevesenet. Det er lovgiverne, politi og domstolene. Det er barnevern, kriminalomsorg og trygdevesen.

Gjennom hele livet er storsamfunnets mer eller mindre synlige hånd der for å veilede, rettlede og ta omsorg. Dette er stort sett en god ting. Men det kan synes som enkelte politikere mener vi bør rydde på rommene våre som takk.