Glad for å slippe raddislitteratur

Gert Nygårdshaug etterlyser litteratur med politisk engasjement. Erlend Loe er bare glad for å slippe den «drøvtyggende venstreradikale samfunnskritikken».

UENIG: Erlend Loe mener at forfattere først og fremst har en plikt «til å følge seg selv og det de tror på». 
 Foto: Nina Hansen / Dagbladet
UENIG: Erlend Loe mener at forfattere først og fremst har en plikt «til å følge seg selv og det de tror på». Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

||| (Dagbladet): I en kronikk i fredagens utgave av Dagbladet skriver Nygårdshaug at han er trist «fordi jeg føler et nærmest totalt fravær av provoserende, hardtslående og dyptpløyende samfunnsengasjement i norsk og delvis nordeuropeisk samtidslitteratur i en tid da verden virkelig trenger det».

Forfatterkollega Erlend Loe deler ikke samme mening.

Navlebeskuende —Jeg er uenig med Nygårdshaug. I et samfunn som har sørget for at alle har det trygt og godt er det ikke overraskende at litteraturen ikke avfødes i å refse samfunnet, sier Loe til Dagbladet.

Nygårdshaug trekker fram Karl Ove Knausgårds «Min kamp» som et eksempel på «innadvendte, bortskjemte og navlebeskuende» fortellinger. Forfatteren bak «Mengele Zoo» mener at «fortellinger om intimsfære og traumer» blir bejublet av forleggere og litteraturvitere.

Kjedelig samfunnsrefs —Man kan like det eller ikke like det, men jeg mener at man kan skrive god litteratur om hva som helst. Når man er så stødig som det Knausgård er, finner jeg det langt mer interessant enn den typiske drøvtyggende venstreradikale samfunnskritikken, sier Loe.

Han mener at forfattere skriver best om det som står dem nært, og sier at forfattere «som alle andre først og fremst har en plikt til å følge seg selv og det de tror på».

—Det går ikke an å si at all kreativ tankekraft skal brukes til å refse samfunnet. Så kjedelig vil vi ikke ha det, sier Erlend Loe. Forfatter Jan Kjærstad er heller ikke enig med Nygårdshaugs utspill.

Individbasert litteratur —Det han har rett i er at pendelen har skjøvet seg mer over mot en individbasert litteratur. Men det vil ikke si det samme som at en kritisk og samfunnsengasjert litteratur ikke eksisterer, sier Kjærstad.

Den prisbelønte forfatteren mener at også individbasert litteratur kan være viktig.

UENIG: Jan Kjærstad mener ikke at norsk samtidslitteratur er for navlebeskuende. 
Foto: NINA HANSEN/ Dagbladet
UENIG: Jan Kjærstad mener ikke at norsk samtidslitteratur er for navlebeskuende. Foto: NINA HANSEN/ Dagbladet Vis mer

—Hvis en type litteratur, la oss si Knausgård, makter å skape en skjerpet selvinnsikt hos leseren, så er dette også vesentlig. Det er ikke bare litteratur om krig og nød som kan føre til at man ser på verden med nye øyne, poengterer Kjærstad. Kjærstad mener at det bare er et spørsmål om tid før pendelen vil snu og tendensen vil gå mer i retning av en samfunnskritisk litteratur.

—Hvis man ser på de store linjene så veksler kunsten mellom en realistisk og en romantisk tilnærming til virkeligheten. Slik har det vært siden tidenes morgen. Dagens litteratur hadde vært en umulighet på 70-tallet, sier Kjærstad.