Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Glad historieberetter

Fortellende historieverk for barn.

BOK: Bemerkningen om Jon Ewo er ikke ironisk ment. Dette får han veldig godt til. Med freidig mot vil han vandre sammen med et ungt publikum gjennom tida, helt fra da iskanten trakk seg tilbake og avdekket det navnløse landet i nord. Fagfolk har gått nøye gjennom stoffet, og en får absolutt inntrykk av at faktadelen er solid.

Morsomme innfallsvinkler

Jon Ewo har også tidligere markert seg som historisk forfatter da han ga ut biografien «Vil den virkelige Shakespeare være så snill og reise seg». Som i den boka er styrken hans utvilsomt de enkelte delene, de morsomme innfallsvinklene. Han gjør en skikkelig innsats for å løfte stoffet, lager morsomme overskrifter og frir til barn med humor. Bruksanvisning for et steinaldermenneske for eksempel eller: Hva med litt godteri. Første bind er arkeologiens tid. Her beskrives hvordan arkeologer jobber, hva vi vet, hva vi ikke vet, hva vi gjetter. Et godt eksempel: Hva ville mennesker forstå av kristendommen hvis de langt fram i tid bare fant et krusifiks, og kristendommen ikke var en levende religion og det ikke fantes skriftlige kilder? Andre bind er heftigere, for det handler om vikinger. Ewo legger ikke fingrene imellom når han skildrer voldsomhetene, men skriver også om hverdagslivet. Han reflekter godt rundt årsakene til vikingfarten, og om kontrasten mellom det nokså velregulerte vikingsamfunnet internt og lovløsheten de sto for på utenlandsferd. Mot slutten går vi inn i kongedømme og kristen tro. «Kristendommen tok piffen ut av vikingtida. Etter hvert som vikingene skiftet fra guder til Gud, sluttet de gradvis å røve kirkegull, slå i hjel sin neste eller finne på annet fanteri som passet dårlig med De ti bud.»

Helheten ikke like sterk

Historiefaget er nesten umulig å holde på med - og ikke minst formidle - uten at stoffet får form av fortelling. Ewo står i tradisjonen til Grimberg og Alnæs, som formidler historiefaget til et bredt publikum gjennom fortellerkunst, men Ewo altså med en spesiell adresse mot barn.

Selv om Ewo generelt er god på formidling, er ikke helheten i fortellingen like sterk. Den negative siden ved den assosiasjonsrike skrivemåten blir fortellerstemmens rastløshet. Dessuten er ikke dette spesielt påkostede bøker fra forlagets side. Grafiske illustrasjoner, variasjoner i oppsett, kart og diagrammer som en ser i historieverk for voksne, kunne ivaretatt en del av det han vil formidle. Nå har dette heller form av lesebok som skal leses tvers igjennom, mens tekstens form egentlig undergraver dette.

Boka er utstyrt med fargeillustrasjoner av Alexander Wisting. Intensjonen er å live opp med morsomme, vitsete tegninger, men det er ikke helt overbevisende gjort. Kanskje det hadde fungert bedre om tegningene var en kontrast til Ewos spøkefulle stil?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media