Glad som faen

MARSTRAND (Dagbladet): Hadde han sunget fengende latinopop, kunne Ricky Martin bare ha gått og gjemt seg. Men Ari Behn sysler med litteratur. Småjenter hyler ikke i ekstase av slikt. Like fullt; han har begeistret tusener, men terger forfatterkolleger. Ari (26) er en frittalende mann.

- Glad som faen, sier Behn om suksessen med «Trist som faen». Nå trykkes tredje opplag. Glad ble han også for anmeldernes dom over novellesamlinga. Nesten like glad blir han når han får reise til sitt elskede Marstrand en helt vanlig dag i juli. Dagen var så vanlig at bilkøen sto stille halvtimer av gangen. Det ga seg etter Strömstad, da handlekåte nordmenn på kjøtt-, sprit- og tobakktur forlot E6.

Elsker Marstrand

To timer etter Strömstad får Ari et salig smil om munnen. Han ser Marstrand, masteskogen over seilbåtene, de eksklusive bilene, Marstrands berømte borg og fargerike hus i art deco. Byen oser av seiladel, stinne børskonti og gamle formuer, trolig tuftet på utstrakt smuglervirksomhet.

- Det er finere enn jeg klarte å beskrive, sier en henført Behn. Skulle tro han ser igjen sitt «smultronställe» for første gang på mange år. Men nei da. Han var her i forrige uke.

- Jeg bare elsker Marstrand. Dette er ekte, ikke plast. Stil! Behn guider rundt i bilfrie, brusteinsbelagte gater. Det myldrer av folk i marineblått og hvitt.

- Dette er ingen ting! Om kvelden- det er helt Latiner-kvarteret. Stint av folk, party overalt, champagne og god mat. Behn scanner inn sentrum med forelsket blikk. Han falt for Marstrand i ung alder.

Nektet adgang

- Jeg var 12 år og mannskap på fars båt. Han er en lidenskapelig seiler. Skipper på egen Colin Archer-skøyte og greier. Jeg sto utenfor mondene Societeten, tittet inn på lekre lokaler, prismekroner, sosietetsdamer i florlette kjoler, champagneflom og romantikk. Og inn ville jeg, selvfølgelig.

Men resolutte dørvakter fastslo med et halvt øye at Ari manglet noen centimeter- og mange år- på å slippe inn på lovlig vis.

- Jeg har tatt igjen siden, blunker Ari. Han beklager at serveringen på den eksklusive restauranten ikke starter før langt på kveld.

- Her kan de virkelig lage mat!

Glemte å betale

Siden gourmetstedet er stengt, velger Ari det nest beste. Like utenfor Wärdshuset innhenter den dårlige samvittigheten ham.

- Dette er pinlig, men jeg glemte å betale regningen her sist uke... Til mitt forsvar: Det var seint , det hadde vært spist og drukket godt. Det var promille med i bildet, ja. Kelneren viser oss et bord. Det vipper som i høy sjø. Alt er skakt og skeivt. Og sjarmerende.

Utvist på livstid

Det er noe med Behn og fornemme utesteder. De både går utmerket sammen, og slett ikke. Som den gangen da han og kompisene Henning Bråthen (redaktør) og Bertrand Besigye (poet) gikk på Theatercaféen. Det var stinn brakke med kjendisene lettere bedugget mellom søylene. Ari fant det på høy tid å ta et oppgjør med kulturnorge, og forfatterne spesielt.

I et stemmeleie med litt for mange decibel tordnet han mot forfatternes likegyldighet og manglende evner og vilje til å fortelle historier. En filleristing av kollegene, fra en som aldri hadde utgitt noe. Forfattere og journalister satt med stive blikk, maten i halsen og øyenbrynene oppe i hårfestet da hovmesteren grep inn.

- Han var i fistel, fant opptrinnet utilbørlig og utviste oss fra kafeen på livstid. Det er seks år siden.

En glad laks

De fire siste åra har Ari brukt på «Trist som faen», men han ser ut som en glad laks, en med style , Armani og Cartier. Og en hang til dyr champagne og «la vida loca». Samtidig er fyren hekta på ørken og eksotiske reiser. Hekta på beatforfatterne Ginsberg, Kerouac, Burroughs og Bowles. Men det var Michelangelo som satte fart i Behns skrivekunst. Foran statuen av David i Firenze.

- Da forsto jeg at det enkle, rene er det beste. Det er ekte og evig.

- Stemningen, dette er det jeg forbinder med den sensuelle, nordiske sommeren. Slik Ingmar Bergmann skildret den på 50-talet. Et sus av Latiner-kvarteret, Saint-Tropez, Martha's Vineyard og Paradis!- Når var du her sist? - Sist uke. Første gang i Marstrand var jeg 12 år, og dette er første gang jeg har ankommet via landeveien. Vanligvis legger vi til med båt. Skipsleden kan jeg utenat.- Din første sommerjobb? - Det var på et hotell på Koster, som bell-boy. Koster er også helt utrolig. Der opplevde jeg stemningen fra «Ä nglagård», med de utrolig obskure og fæle dansebandene. I dette landet danser jo alle til slik musikk. Alle! Men i Norge er det helt ut.- Ditt beste sommerminne? - Da jeg endelig turte å hive meg baklengs ut fra timeteren i Frognerbadet. Jeg var ganske gammel, 16 eller noe sånt. Det var et skikkelig show-off og jeg husker fortsatt hvordan jentene gispet!- Din første sommerforelskelse? - Det må da ha vært før jeg lærte å snakke! Jeg husker ikke de første, men det er lett å forelske seg om sommeren. Det er noe med varme svaberg og det vakre lyset. En sommernatt hadde kjæresten min og jeg badet nakne. Vi lå på ryggen og studerte stjernene og oppdaget samtidig at stjernene beveget seg. Det viste seg at det var skyene som skapte illusjonen. «Bare skyer beveger stjernene». Filmtittelen er helt perfekt.- Din beste sommersyssel? - Å seile. Komme til nye havner med nye mennesker og feire ankomsten med en ankerdram eller flere. Løitens Linie eller straw rom med 80 prosent alkohol.- Din beste sommerdrink? - Ankerdrammen. Det sies at ekte sjøulker skal være fulle tre ganger i løpet av dagen...- Din beste sommerlektyre? - Vanity Fair er favorittmagasinet. Generelt en masse amerikanske blader og magasiner.- Frykter du en tilværelse som kjendis neste sommer? - Nei, jeg ble ikke kjent før jeg begynte å selge bra med bøker, og man tåler da å bli gjenkjent innimellom...

PARADIS: Dette er som å komme til Soria Moria.