Glade farger mot Munchs depresjon

Det er blåtirsdag. Morgengryet lyser i ultramarin, ikke i Munchs depressive blåtoner!

GRINGOKUNST: «Gata er ikke lenger et sted å forakte, men et mulighetenes marked for norske gringokunstnere med tro på produktivitet», skriver kronikkforfatterne. Foto: Nina Børresen
GRINGOKUNST: «Gata er ikke lenger et sted å forakte, men et mulighetenes marked for norske gringokunstnere med tro på produktivitet», skriver kronikkforfatterne. Foto: Nina BørresenVis mer
Debattinnlegg

Kunsten i Nordisk-Germansk Gringo-Compagnie er svaret på vår tids globale utfordringer. Vi har før, med ikke så lite ydmykhet, agert som sultne gringoer i de tidligere koloniene. Vi skulle erobre Brasil, og måtte innse at det var Brasil som gjenerobret oss. Med pappkruset i hånda ble vi tiggere hos et folk som vi trodde måtte tigge av oss. Omsider kom vi oss hjem til Norge. Som forkynnere av den nye verdensorden, agerer vi nå kunstnerisk-politisk gjennom Nordisk-Germansk Gringo-Compagnie. Vi gir de som ble hjemme, de adekvate svarene på samtidens globale utfordringer. Løsningen for de gamle kulturnasjonene er billig kunst, der den europeiske ånden resirkuleres.

La oss finne et navn for de nyrike turistene som kommer til oss fra det fjerne Brasil, slik de ga oss et navn: Gringo er en hvit person på reise fra den tidligere kolonimakten, til det som en gang var kolonien. Kolonialismen er blitt avløst av postkolonialismen - og postkolonialismen er blitt avløst av retrokolonialismen, som beskriver koloniboernes aggressive retur til sine røtter. Brasilianeren kommer for å kjøpe tilbake det han tror er den europeiske arven, men som i virkeligheten er et fargerikt sitat, inspirert av hans egen tropiske urskog. Kan vi kalle brasilianeren på kunstreise for Bingo?

Inntil nå har det ikke vært uvanlig å høre norske gringoer omtale seg selv som «lottovinnere». Vi er ikke lenger enige i denne diagnosen. Nordmenn er ikke lottovinnere, men tapere i framtidas historie. Vi tror at det er sydlendingene som har vunnet i globaliseringens bingospill. Se det i øynene: Kunsthallene er egentlig bingohaller, hvor de freidigste og frekkeste pseudokunstnere har kunnet stikke av med kapitalen i hjemmemarkedet. Vi er selv et eksempel på denne nye trenden. Hvordan skal kunsten reagere på de nye globale utfordringene? Her er våre svar:

1. Masseprodusert lavpriskunst i stedet for original kvalitetskunst

Vi har ikke lenger råd til å sose bort tiden med prat om kvalitet og fordypning. Det er fullt ut mulig for en gringokunstner å produsere 15 bilder per dag. Markedskunstnere kan produsere sin egen separatutstilling dagen før vernissasje. Når bingoene fra de nye brasilianske middelklassene stiger av cruiseskipet, må de norske kunstnerne sitte klare. Den turistvennlige kunsten må produseres raskt, billig og i oppsiktsvekkende farger. Dagens bilder males tidlig på morgenen, og stilles ut for salg på gata før de har rukket å tørke. Bingoene skal rope ut sin begeistring for den resirkulerte åndsproduksjonen, og gladelig åpne pengebeltene. Det er i bingoens egen interesse å støtte gringoen på sin vei fra den brasilianske gata til den norske kunsten.

2. Kunst til polymorfe svarte masser i stedet for kunst til heteroseksuelle hvite menn

Kjære kunstnerkolleger: Det er payback time. For å kunne forvalte Europas kulturelle arv, må dere åpne øyne og ører. Vi må karnevalisere den europeiske ideen om flerstemmig demokrati og brasilianisere Aftenlandets klassiske sentralperspektiv. Resultatet vil være et allkunstverk som ikke er forbeholdt den hvite kunstnerden, men som kan selges til de svarte massene. Den hvite heteroseksuelle mannen er blitt en historien taper, og vi må tilpasse oss det nye markedet. Kundemassen er i dag polymorf, og huden deres er fargerik som bildene våre. Vi må etablere et markedsorientert kleptokrati, der vi tar fra hele verden og gir til hele verden. Gringoens kreativitet veksles inn i bingoens klingende mynter.

3. Kunstspektakkel i stedet for kunstforståelse

Når vi, forfattere, performancekunstnere og musikere, nå tyr til billedkunst og debuterer med ambulerende trillekoffertutstilling i Oslos gater, er det for å komme internasjonale tendenser i møte. Når vi nå, som malere, har skiftet ut ordboka med akrylfarger, er det for å komme kunstmarkedets kapital i møte. For å vinne innpass der, må man bevege seg fra tanker til lerret, fra tegn til kropp. Så mye har vi lært av våre tropiske bingo-venner: Det handler om hud, letthet og lyse farger. Sommernattas blå og sensuelle toner. Sydens grønne og gule mangfold. Havnekvarterenes båter i frodig og livsbejaende reggaekulør. Gata er ikke lenger et sted å forakte, men et mulighetenes marked for norske gringokunstnere med tro på produktivitet.

Den spektakulære salgssituasjonen blir selv et performativt verk i mangfoldets kunstnerskap.

4. Markedskompatibel kunstarv i stedet for repetitiv kunsttradisjon

Bingoene som besøker Oslo i sommervarmen, forventer å møte kunst med motiver fra kristen pasjonshistorie og nasjonal storhetstid. Dette må vi, som Aftenlandets kunstforvaltere, selvsagt innfri. Kunden er companikongen! Gringokunstneren skal serve sin kunde for enhver pris. Samtidig har vi ikke lenger tid til mangfoldige studieår uten profitt. I stedet for å manifestere det åndelige i kunsten, må vi derfor redusere det til et sitat som kan masseproduseres. Dette sikrer de grunnleggende bestanddeler i vårt verdifellesskap, økonomisk, men også med henblikk på rask og overflatisk resirkulering av goder som humanisme og demokrati. Vi siterer vår europeiske aura og beholder slik vårt varemerke som høykultur, uten av den grunn å miste det økonomiske fundamentet.

5. Gringo-Kompaniets kunstvitalitet i stedet for Munchs depresjon

I Munch-året 2013 er det riktig å bruke alle palettens farger for det de er verdt. Oppstyret rundt Munch og forvaltningen av hans ekspresjonistiske kunstarv har vært skadelig for Norge som kunstnasjon. Med vår kunst ønsker vi å rette på denne situasjonen. Tiden da man kunne selge sin depresjon og sin skandinaviske misantropi er forbi. Vi har lenge trodd at gylne fjell, Munchs melankoli eller den postmoderne tristessen er den beste reklamen for fedrelandet Norge. Vi har tatt feil: Verden vil reagere positivt og med interesse på norske kunstnere som bruker tropiske former i sine bilder. Det handler om å begeistre, om å si ja til livet og begjæret.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.