Glade nerver

Rival Schools er et skup i årets Quart-program. Debutplata deres er det umulig å komme utenom denne våren.

Den sentrale figuren i Rival Schools, Walter Schreifels, har vært en kreativ kraft i New Yorks undergrunnsmiljø siden slutten av 80-tallet, først med hardcore-heltene Gorilla Biscuits, seinere med metal-fornyere Quicksand. Nå er han tilbake med nytt band, nye følelser og ny vitalitet. «United Fate» er ei plate som gir deg fornyet tro på rockens evner til å være både en livsnødvendig uttrykksform og pur glede. Schreifels har ikke latt seg korrumpere en millimeter siden den gang han var ung og sint straight-edger . Men han har klart det som så få andre bandrockere klarer, nemlig å ta steget fra å være gutt til å bli mann. «United By Fate» er den velfunderte kunngjøringen fra fire skjerpa undergrunnsveteraner som vil vise at hard, umiddelbar rock kan ha et annet formspråk enn nu-metalens. Dette er hardcore-energi foredlet til et intelligent og emosjonelt nivå, hvor lytting fungerer like bra som skrålete allsang, hvor det sjukt deilige kompet til trommis Sam Siegler og bassist Cache Tolman aldri er bedre enn de rivende, intrikate gitarpåleggene til Schreifels og Ian Love, og hvor alt det du egentlig ber om er de fantastiske låtene framført av den gla'-desperate stemmen til Schreifels. Han sørger for at nerven alltid er der når Rival Schools går til hissig, teknisk og melodisk angrep. Rival Schools får gjerne et emo -stempel, og emosjonelt er det; på en rar dag griner du samtidig som du hopper høyt i været til denne skiva her.

Tenk Weezers «Pinkerton», At The Drive-Ins «Relationship of Command» og Nirvanas «Nevermind». Psyk deg opp, kjøp «United By Fate» og sett på kutt nummer ni, «Holding Sand». Etterpå vil resten av rockåret 2002 fortone seg som ren bonus.