Gladiatorene og oss andre

Og så kom den virkelige lidelsen. Den autentiske, utilslørte, sjelelige torturen når man taper både sjanser, ære og millionbeløp fordi fotballen rett og slett ikke vil inn i fiendemålets nettmasker.

EMs semifinaler har vært studier i smerte, utspilt for millioner av tilskuere og TV-tittere.

  • Mens EMs mangfoldige drama har fascinert fotballleg og -lærd, har storfilmen «Gladiatoren» gått sin seiersgang på vårt hjemlige Colosseum. Et formidabelt løft av en film, skapt av billedmesteren Ridley «Blade Runner» Scott, en film som dypest sett handler om forholdet mellom helten og de som dyrker ham. Problemet med filmen er at dette ikke har vært nok for Ridley Scott. Som rød tråd er lagt inn en mer triviell fortelling om maktkamp og kjærlighet. Folket skal ikke bare ha brød og sirkus, det vil også ha snørr og tårer. Greit nok, men filmen lever først og fremst i de formidable kampscenene - åpenbart inspirert av hine hårde dagers kappritt med firspann i «Ben Hur».
  • De voldsomme kampene på liv og død i «Gladiatoren» er virkelighet regissert som teater. Det samme gjelder fotball. Når Svein «Matta» Mathisen forteller TV-titterne at et straffespark er en studie i «sannhetens øyeblikk», er dette mer enn en klisjé. Sannhetens øyeblikk er sekundet mellom liv og død, et uttrykk hentet fra tyrefekterarenaen, også en scene der autentisk død utspilles foran øynene på et medrevet publikum.
  • Fordelen med fotball-EM er at arrangementet ikke trenger noen såpeintrige for å fascinere. Det blir som «Gladiatoren» renset for manusstaffasje. Kampen er nok. Kampen er livet. Og døden. Kampen er uutholdelig slit (liv), kanskje med tap (død) som eneste resultat. Seierherren etter semifinalene er Frankrikes spiss og Italias keeper. Folkets menn, betydelig mer populære enn sine lands politikere. De er hærførere og halvguder, larger than life. Av dem venter man det umulige. I morgen må en av dem likevel gjøre enda mer umulige kunster enn den andre.
  • Det vi husker er de mytiske øyeblikkene. Ansiktsuttrykk og kroppsfakter. Fra arroganse og jåleri til verdighet og eleganse. Fra blindt raseri til mild vennlighet. Fra en seiersrus som likner besvimelse til et nederlag som aldri lar seg gjenopprette. I et slikt lys er det uviktig hvem som vinner. Kampen er i seg selv en messe verd.