Gladiatorkamp

Det begynte vel med «Smil til det skjulte kamera». Å gjense den serien er som å stå overfor et fotografi av en trassig guttunge i fillete knebukser med billedteksten: Forbryteren som barn - for å låne en sammenlikning André Bjerke brukte om synet av de første automobilene. «Forbryteren» er nå i ferd med å vokse seg til, bokstavelig talt foran øynene våre. I alle fall er uskylden tapt. «Robinsonekspedisjonen» og annet såkalt reality-tv trekker seere fordi skuespillet som serveres, verken har manus eller ekte skuespillere. «Vanlige mennesker» settes i uvante situasjoner, til underholdning for massen. Jo mer dramatisk, desto bedre tv.

I «Robinsonekspedisjonen» blir 16 mennesker sendt til ei øde øy med et minimum av utstyr. De deles i to lag, som hver fjerde dag blir utkalt til konkurranse. Den tapende part må stemme over hvilken av deltakerne som skal sendes hjem. Etter 42 dager kåres vinneren - som blir belønnet med 250000 kroner og ett kvarters berømmelse. TV 3 skriver i egenreklamen: «Grunnideen er 'back to basic' - hvordan greier nåtidens mennesker seg på urmenneskets premisser? Det er krystallblått hav, stranden er hvit og palmene vaier, men den vakre naturen er også farlig. På øya lever kobraslanger og andre farlige krypdyr. I havet lurer haier og giftig fisk.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er likevel ikke kampen mot naturen som er viktigst - selv om en fingerbit hogges av i kveld og et øye ble skadd for en uke siden: pytt, pytt! Hva gjør man ikke for å bli stjerne?

Den raffinerte underholdningen ligger i det tv-selskapet kaller «det sosiale spillet i gruppa»: Hvem mobber hvem? Hvem blir kastet ut neste gang? Og seerne kan grøsse vellystig over at det ikke opphører med kåringen av vinneren: Den første som ble sendt hjem i den svenske serien, begikk selvmord kort før programmet skulle på lufta. Enken hevdet at oppholdet på øya hadde skylden, og sendetida ble utsatt et par uker. Men de 900000 som fulgte første episode, kunne lete etter tegn på det kommende selvmordet mens den avdøde intetanende spilte seg selv. Jo da, deltakerne plukkes ut etter omfattende fysiske og psykiske tester - 5000 nordmenn meldte seg til de 16 plassene - de får også tilbud om psykiatrisk hjelp etter hjemkomsten, men noe av spenningen ligger jo i at ingen kan gardere seg mot overraskelser. Så langt har bare to svenske, to danske og en norsk gruppe fått prøve seg. I tillegg til selvmordet er hittil det mest dramatiske at en danske raserte hotellrommet etter hjemsendelsen, og en dansk kvinne gikk i koma på øya. Det tok åtte timer før ambulansehelikopteret kom. Den medfølgende legen reiste hjem i protest.

Mange kommentatorer kritiserer serien for ikke å være «ekte» reality-tv : Vi blir vist en redigert, klippet versjon av oppholdet. Deltakerne er heller ikke «vanlige mennesker». Nei, sant nok: De er plukket ut for ikke å passe sammen. I den første svenske serien ble en baptist og en religionshatende kommunist satt i samme gruppe. En med forkjærlighet for leirbål og sang, ble plassert sammen med en som hatet allsang, osv. Redigert er det følgelig, og det etter en vel gjennomtenkt plan. Pussig nok er det ingen som i denne sammenhengen snakker om at redaksjonen i mediene har ansvar for å beskytte mennesker mot seg selv. Men så er det jo bare underholdning.

I riktig lugubre miljøer skal man kunne få kjøpt såkalte «snuff-filmer»: voldsporno der offeret virkelig blir voldtatt, torturert og gjerne drept. Robinson-serien utgjør en mer borgerlig, akseptabel variant av sjangeren - samtidig som den på den moderne tidas premisser gjenoppvekker den romerske gladiatorkampen: Slik gladiatorene ble trent i egne skoler, blir Robinson-deltakerne kjørt gjennom testprogrammer. Slik de ofret liv og helse for å underholde mobben og oppnå berømmelse, risikerer dagens gladiatorer psykisk og fysisk helse for å tekkes tv-titterne. Nå var gladiatorene slaver, mens folk strømmer på for å bli med på den moderne kampen - kanskje fordi konseptet stemmer så godt overens med det selvbildet det moderne menneske forventes å ha.

Deltakerne danner bare tilsynelatende en samarbeidsgruppe. I virkeligheten skal de kjempe mot hverandre med psykologiske midler, mobbe de andre og bevise at de selv er sterkest - alt sammen for å komme på tv og kanskje vinne en fjerdedel av den summen som trengs for å kjøpe en toroms leilighet i Oslo: «Min taktikk har vært å late som jeg er snill og ærlig, en kosegutt med Ole Brumm-sitater. Men egentlig er jeg slu,» slik kommenterer en av dem sin egen rolle i ettertid. Den sosialdarwinistiske markedsøkonomien, som gjør mennesker til bøller og verden til underholdning, har fått sitt mysteriespill.