Glahn i Hardanger

Småpussig om kjønn og samliv.

BOK: Debutant Helland har åpenbart lest sin «Pan» med utbytte. Sammenfallene med «Bitterhonning blues» er mange og iøynefallende. Som Glahn mottar Anders i Hellands roman en hilsen fra en kvinne han ikke har fått ut av tankene. Som i «Pan» setter denne hilsenen en erindrings- og skriveprosess i gang.

Som Edvarda er Dagni ei lunefull dame, og spenningene i forholdet bringer tankene titt og ofte hen på «Pan». Et par andre figurer, bl.a. en kvinnekjær hotellvert, gir også allusjoner til Hamsun-personer. Flere scener peker også dit, og for den innforståtte leser er referansene mange og ganske fornøyelige.

Hellands «Sirilund» er et badehotell i Hardanger. Hit flykter Anders fra en kjæreste som bare tenker på å få barn og sette bo. På hotellet møter vi en rekke bisarre mannstyper, som er ganske morsomt beskrevet, samt diverse attraktive unge damer som framstår som jaget vilt, mer eller mindre frivillig, også småmorsomt beskrevet.

Jakten gir anledning til mange pussige scener, samt en god del kontant mannfolksnakk om kjønn og samliv. Ikke minst gir det støtet til en rekke erotiske skildringer av ikke ringe pirringsverdi. Alt dette fungerer som krydder på historien om Dagni og Anders. Som det må være i en historie om umulig kjærlighet, vender Anders tilbake til sin verpesyke kjæreste og sønderrives i konflikten mellom lojalitet og pasjonert forelskelse.

Hvor sentralt det enn måtte være, så er det ikke dette konfliktstoffet som påkaller mest interesse. Det er alt det som skjer utenom. Det tar litt tid før man venner seg til debutantens lakoniske fortellerstemme, men etter hvert blir du ganske hekta. Om du av en eller annen grunn har et par ettermiddager du skal ha slått i hjel, er derfor «Bitterhonning blues» ingen ueffen tidsdreper.