SÆRT NOK: Regissør Leos Carax (nummer to fra høyre) og skuespillerne i «Holy Motors», inkludert Kylie Minogue helt til høyre, viser seg for pressefotografene på den røde løperen i Cannes. Foto: SCANPIX/REUTERS
SÆRT NOK: Regissør Leos Carax (nummer to fra høyre) og skuespillerne i «Holy Motors», inkludert Kylie Minogue helt til høyre, viser seg for pressefotografene på den røde løperen i Cannes. Foto: SCANPIX/REUTERSVis mer

Glam og galskap

Endelig ble filmfestivalen i Cannes skikkelig rar.

CANNES (Dagbladet): Cineastene, som har ventet lenge og tålmodig på det genuint forrykte, klappet som gale etter visningen av Leos Carax? «Holy Motors» tirsdag kveld.

Årets festival, som har hatt mange filmer som har gått inn i psykologiske og sosiologiske spørsmål med stor kraft, fikk midtveis et epos som lot virkelighet vaere virkelighet og heller ville skape sitt eget univers, bruke friheten i filmmediet til å skape en unik og ugjennomtrengelig verden som stirrer frekt og utfordrende inn i øynene på enhver som måtte driste seg til å tolke den.

«Holy Motors» er en samling omveier og enkeltscener, med et grunnpremiss og en logikk som aldri blir helt klart for seeren.

Det handler om en mann (Denis Lavant) som kjøres rundt i limousin mens han tar på seg masker og kostymer. Oppdragene han kler seg opp for, går ut på å tre inn i forskjellige situasjoner og spille ut enkeltstående scener rundt omkring i Paris, før det er videre til neste jobb.

Det er ingen tilskuere. Om de han spiller mot, er mennesker eller skuespillere, er uklart.

Et sted blir han en slags nisse som bortfører en modell spilt av Eva Mendes og biter fingrene av en uskyldig kvinne, uten at dette får konsekvenser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Flere av seansene er bevende og emosjonelle, samtidig som publikum vet at det er et spill. Vi inviteres til innlevelse og advares mot det.

Men sprangene i «Holy Motors» virker impulsive og tilfeldige. Som beslektede kunstverk — Matthew Barneys Cremaster-prosjekt kan rinne en i hu, det kan også filmene til David Lynch og romanene til Alain Robbe-Grillet — er galskapen styrt av et slags system, slik det må være, for at sluttresultatet ikke skal bli en absurd grøt.

Filmen opphever de regler for årsak og konsekvens som styrer det som skjer i verden utenfor filmen, og etablerer sine egne. Nettopp hva disse reglene er, hva som er hensikten med det som skjer, forblir uklart — men på en eggende måte, som innbyr til samtale og utforskning.

Det virker som om Carax vet at vi instinktivt forsøker å orientere oss i verden, finne systematikk og sammenhenger — og synes det er morsomt å stimulere og forvirre nettopp denne delen av hjernen.

Cannes-publikummet lar ham gjerne forvirre dem igjen.