Glamour og «über-kunst»

CANNES: Med Nicole Kidman på den røde løperen i kveld er glamouren sikret, men Filmfestivalen i Cannes er mer enn fjas. Den har betydning for filmkunsten.

Kuler mot filmsirkus

At en amerikansk produksjon med feite navn åpner den 54. filmfesten, slår an en tone av sus og dus nødvendig for et slikt arrangement. Tross alt dreier det seg om å skape oppmerksomhet, interesse, entusiasme og debatt om et av vår tids sterkeste kulturuttrykk. Den sterke amerikanske tilstedeværelsen på festivalen er for øvrig et særtrekk av året etter lang tids tilbakeholdenhet overfor bruduljene på Croisetten.

Å lansere en film i Cannes er ikke bare dyrt. Det innebærer også risiko. Et nådeløst festivalpublikum nøler ikke med sine fyrop, og går du på trynet på verdens viktigste evenement i sitt slag, har en film fått sitt stempel.

Kreativ kontinuitet

Baz Luhrmanns «Moulin Rouge» -åpning med Kidman i hovedrollen får nå følge av Sean Penns «The Pledge» med Jack Nicholson som hovednavn, brødrene Coens «The Man Who Wasn't There» med Billy Bob Thornton, David Lynchs «Mulholland Drive» , animasjonen «Shrek» i hovedprogrammet - i tillegg til en rekke andre kjente navn i sideprogrammer eller utenfor konkurranse. Dette på en festival sterkt preget av særpregede, etablerte regissører med betydning for kunstarten.

Jean-Luc Godard er en av dem, en av den fordums franske «nye bølgens» mest prominente figurer. Veteraner som japaneren Shohei Imamura, taiwanske Hou Hsiao-hsien, iraneren Mohsen Makhmalbaf og østerrikske Michael Haneke («Funny Games») forteller om en 12 dagers festival som vil forene kreativitet med kontinuitet. Mange av de konkurrerende filmskapere har ikke bare deltatt i Cannes tidligere, de har vunnet priser i fleng.

Sirkus og kunst

Ved siden av foregår et iøynefallende sirkus av kjøp og salg i tillegg til de spektakulære opptog av gallakledde stjerner med dype utringninger. Glamour kan være moro nok, og det er ingenting galt i å se litt på den.

Men det er lett å overse at Cannes-festivalen har gitt plass og oppmerksomhet til film som har lett for å få stempelet smal, såpass at en av magasinet Varietys medarbeidere tok karakteristikken «über-kunst» i bruk.

Pedro Almodsvar, Lars von Trier, Takeshi Kitano, Theo Angelopoulos, Chen Kaige, Hal Hartley og for den saks skyld Liv Ullmann i fjor - alle representerer de film som står langt fra Hollywood-tradisjonen - deltakere i Cannes uten akkurat å ha hatt vondt av det. Bra det, og da tar vi en runde til.