Glamour og fetisj

Forfatter av boka «Mannedyret - Begjær i moderne film»

Paris Hilton feiret syvogtyveårsdagen halvnaken sittende i et gedigent martiniglass på «The Pussycat Doll Lounge» i det legendariske hotellcasinoet «Caesars Palace». Hotellarvingen holdt et gedigent show blant annet iført S/M-inspirert lakk og lær og nettingstrømper, plagiert fra burlesk og fetisjstjernen Dita von Teese sine sceneshow. Nå er ikke den sjokkblonde glamourdronningen alene om å drapere seg i fetisjer. Vi lever i en tid hvor fetisjene kryper inn i billedrammene overalt. MTV er for eksempel i større grad et slags softcore fetisjshow med soundtrack til enn en musikkanal.

Fetisjenes inntog i media har endret seg dramatisk de senere årene. Går vi tilbake til slutten av sekstitallet, eller begynnelsen av den såkalte seksuelle revolusjonen, var mediebildet nærmest renset for vågale fetisjer. Det var i stedet preget av en sanitær fremstilling av idealiserte kjønnsroller, som stod til tidens dominerende ideologier om kjønn og seksualitet. Vi må spørre hva dette voldsomme oppbud av fetisjer i mediesamfunnets kanaler betyr?

Opprinnelig var forståelsen av fetisjen knyttet til magiske og religiøse kontekster, hvor amuletter og andre gjenstander skulle besverge naturmaktene. Freud på sin side hevdet at fetisjen var en kreativ måte å håndtere seksualangst på, og Marx mente at fetisjeringen av varene skjulte de arbeidsforhold som hadde skapt varene. I dag inntar fetisjene nye betydninger, og det er seksualitetens og den seksuelle tennings fetisjer som har erobret den kulturelle scenen.

I dette perspektivet blir fetisjen en måte å fokusere og strukturere seksuell appetitt på. Den utfordrer og oppfordrer begjæret, og bidrar til å skape en visuell kultur hvor den seksuelle pirring står sentralt. De nye fetisjene flørter med pornoen. Det var Madonnas dristige fotoessay Sex (1992) som for alvor introduserte fetisjene og deres pornografiske referanser i populærkulturen, og med det også kvinnens endrede erotiske status, formulert i setninger som «I’ll teach you how to fuck».

Nå var ikke kvinnen lenger et passivt, koketterende kjønnsfort som mannen skulle beile, erobre og nedlegge. Hun var i besittelse av en ny erotisk autoritet, og verden var et åpent seksuelt lykkeland for kvinner med en smule erotisk pågangsmot. Et stort utbud fetisjer og sofistikert seksuell regi på jeg’et skulle gjøre kvinnene til seksuelle fluepapir som tiltrakk seg flokker av menn «blott til lyst». Rekreasjonssex ble en innertier i tidens erotiske motebilde. I serier som Sex og Singelliv får vi portretter av seksuelt sultne «maneaters», som forsyner seg skyldfritt av tilværelsens overskudd av mannlig begjær og gjør menn til seksuelle pausefisker i jakten på lyst og spenning.

Dette er en trend som har fått den amerikanske feministen og forfatteren Ariel Levy til å hevde at vi i dag står overfor en ny rånekultur bestående av kvinnelige seksuelle sjåvinister. For Levy er de likestilingsopportunister. De er desertører i politisk korrekt femisex, som regisserer kropp og kjønn for et mannlig blikk. Det er nok en sannhet med mange modifikasjoner. Ikke minst fordi kjønnslandskapet også har endret seg betraktelig for mannens vedkommende, og fordi mange menn begynner å få en ny bevissthet om seg selv som estetiske og seksuelle vesener.

Det har oppstått nye seksuelle motebilder også for menn og mannlig ekshibisjonisme er på den erotiske dagsordenen som aldri før. Mens det tidligere var problematisk for menn å fremstille seg for begjær – det var feminint, umandig og huset homoseksuelle valører – er en seksualisert regi på kjønnsuttrykk nærmest obligatorisk for urbane, trendbevisste menn. Trenden med mer eller mindre avkledde menn i reklamen skjøt i været på nittitallet og fikk Mark Simpson til å formulere begrepet om den metroseksuelle mannen i 1994. Mannens rollerepertoar ble utvidet, det oppstod et nytt forhold mellom kropp og identitet og estetiseringen av det maskuline kjønnssuttrykk ble mindre farlig og betent. I dag er det mainstream, også i Norge.

Mens kvinnene har et stort og innarbeidet reservoar av fetisjer å ty til, er det i dag verre med mennene. Det virker ikke like lett å fetisjere mannskroppen. Den mannlige pin-up’en ser i større grad ut til å måtte ty til veldefinerte muskler, stram six pack og fast blikk. Kanskje indikerer det at kvinners og menns seksuelle tenningsmekanismer er svært ulike, eller så kan det bety at visuelle uttrykk for kvinners seksuelle tenning fremdeles ikke har noe solid kulturelt fotfeste.

Likevel, tippeligaens toppskårer Thorstein Helstad og andre mannlige kjendiser bretter seg ut i ukepressen i tradisjonelle metroseksuelle positurer til stort kulturelt bravur. Med glamourstøv i ballene og eget bumerke på trusene reklamerer spissen både for seg selv og undertøysfabrikanten, samtidig som han gir en slant til veldedige formål. Menn forsøker også å forsterke imaget ved å snuse litt på pornoen. Det glatte, hårløse kroppsuttrykket er velkjent. Mads «Pornopung» Larsen ga det litterær innpakning og koblet det til seksuell desperasjon og frenetiske forsøk på å opprettholde en tradisjonell maskulin fasade i en tid hvor rolleforventningene er uklare og i sterk endring. Mannens seksuelle havari fikk en tidstypisk utforming. Glamourstylist og botoxgeneral Jan Thomas forsøkte å få litt fart på karrieren ved å ta hovedrollen i homsepornokalkunen Mojave (1995). En film hvor Ken møter Ken i en verden befolket av plastikk- og silikonmenn som vifter med tissen og lager trutmunn i klisjeer og stereotypier som tilhører firhjulstrekker-, Brelett- og Soft Soya light- reklamen.

Hvordan skal vi forstå denne nye mannlige og kvinnelige ekshibisjonismen? Mediesamfunnet har skapt et nytt område som består av en rekke nye forbindelser og ferske stoffskifter mellom glamour-, porno- og kjendiskulten. På den ene siden ser vi en lek med kjønnsroller; seksualiteten avdramatiseres, grenser testes og tenningsmekanismer pirres og engasjeres på et utall av måter. Hver generasjon begjærer på sitt vis. Her utprøves og forhandles attraktivitetens nye regler. Seksualitetens muligheter settes i spill på tidstypisk vis.

På den andre siden ser vi fremveksten av en ny generasjon glamourkapitalister. Disse nye ekshibisjonistene handler i kroppsvaluta og bruker kropp og sex i ulike spill knyttet til medial synlighet. De bygger identitet som annen merkevare, og positurer, fetisjer og estetikk fra pornoen, bidrar til å skjerpe identitetsuttrykket, gjøre det kult, hipt og på høyde med tidens trender. Vi ser her et slags darwinistisk bikkjeslagsmål i kampen for å bli sett og gjøre karriere i medie- og konsumsamfunnet.

Den seksuelle revolusjonen på syttitallet hadde ett og annet for seg. Blant annet ble det lagt vekt på betydningen av den erotiske dannelsesreisen, nødvendigheten av å skape erotisk integritet og balansert seksuell selvhevdelse. I tillegg ble orgastisk nytelse betraktet som en seksuell borgerrett for menn som kvinner. Det kan være tankegods vel verd å ha med seg når fetisjene nå strømmer over netthinnene med stadig nye betydningsinnhold.