Glanset nedtur

En av tesene til dem som har et mindre problemorientert syn på nedlastingsproblematikken enn platebransjen, er at ulovlig nedlasting i stor grad handler om å prøvesmake en vare man vil vurdere å kjøpe på et seinere tidspunkt. En annen er at nedlasting genererer større musikkinteresse, og at det generelle musikkforbruket – og interessen for ny musikk – aldri har vært større.

I et slikt scenario skulle man tro at den etablerte musikkpressen i hvert fall skulle holde stand som informatør, kvalitetsjury, artistbreaker og underholder. Men tradisjonsrike engelske publikasjoner – og tradisjonelt svært toneangivende for mange norske musikkjournalister – som NME, Q Magazine og Mojo opplever blodrøde opplagstall.

Fersk halvårsstatistikk for opplagene til magasiner og ukeaviser i England viser at selv de siste åras største ukesavis foran NME, metallavisa Kerrang!, har opplevd en nedgang på 27,9 prosent siden samme tid i fjor. Kerrang! er den store opplagstaperen, men også Q sliter. Med et opplagsfall på 13,1 prosent er de likevel fortsatt øyrikets største musikkmagasin, med et opplag på drøyt 113 000.

Så: Er det de gjennombruddshissige, evig oppdaterte bloggerne som stjeler informasjons- og nyhetsmonopolet fra musikkpublikasjonene, eller skyldes nedgangen rett og slett at de ikke har klart å fornye seg i takt med en ny musikkvirkelighet – at de rett og slett har utspilt sin toneangivende rolle?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Q er et godt eksempel å bruke for en slik diskusjon.

Bladet feiret sitt 20-årsjubileum i 2006, og ommøblerte ledergruppa nylig. Nå er magasinredaktør Paul Rees (som kom fra metallavisa Kerrang! for fem år siden) forfremmet til sjefredaktør for samtlige av Qs redaksjonelle plattformer. Rees var et like kommersielt som kontroversielt navn da han ble ansatt i sin tid, men må kunne sies å ha gjort det han kom for – å sikre Q-opplaget gjennom en mer kynisk mainstreamtenkning og et forsøk på å nå ut til et yngre lesersegment. Resultatet var et noe lettere blad hvor den tradisjonelle pro-britiske orienteringen ble ytterligere forsterket. «Nyere» navn uten millionsalgstall å vise til kom aldri på coveret. Samrøret mellom redaksjonelt stoff og annonsører i såkalte «promotions» havnet på motebladnivå. Og mengden fast formatert småstoff var en stund så voldsom at man rent ut glemte at bladets reportasjer og intervjuer i langformatet en gang var bladets spesialdistanse, sammen med en sterkt anmelderkorps. Men pilene peker nedover uansett.

Problemene for musikkpressen synes altså mer i slekt med opplagsfallet til pressen for øvrig, som er en internasjonal trend vi kjenner på kroppen her i Norge også. Og akkurat som her, er det for Q og andre musikkpublikasjoner stadig vanskeligere å få folk til å betale for lesestoff de ellers kan lese gratis på Internett. At musikkbloggerne i kraft av sin reaksjonsevne og evne til å utfordre musikkjournalistikkens Rolling Stone/NME-funderte konvensjoner ytterligere spenner bein under livsgrunnlaget til et blad som Q kan godt hende.

«Vi er på et kritisk punkt i Qs historie, og denne restruktureringen er nøkkelen til å åpne opp det enorme potensialet innenfor Q-varemerket», uttalte forlagsdirektøren hos utgiverselskapet Bauer i forbindelse med ansettelsen av Paul Rees som sjefredaktør. I oversettelse blir det noe sånt som at «vi er klar over at det går til helvete, men Rees får prøve å redde stumpene».