Glassklar og dunkel

Vidunderlig vakker og reflektert erindringsreise igangsatt av døden.

BOK: Poeten, gjendikteren og romanforfatteren Rune Christiansen tilhører litteraturens doldiser. Han får jevnt over svært gode kritikker, og mottok den prestisjetunge Doblougprisen i 2003. Jeg tillater meg allerede nå å utrope «Fraværet av musikk» som en av mine absolutte bokhøstfavoritter.

Erindringsroman

Boka er en erindringsroman, igangsatt av at jeg-fortellerens far dør. Begravelsen er nettopp over og han kommer hjem. Han forteller at han er gift med M. Han har sønnen L. på åtte år. Og han flyttet til provinsen bare noen uker før faren døden. En far han i grunnen likte, til tross for at forholdet var preget av tomme fraser, og en «megetsigende mangel på interesse. Han sa «Nå» Og jeg svarte: Jo da.»

Melankolsk

Rune Christiansen gjør ingen hemmelighet av at jeg-personen har sterke likhetstrekk med ham selv. Sånn sett føyer han seg inn i rekken av forfattere som skriver erindringer med et forfatter-jeg som både er og ikke er dem selv. Bokas stil og modus har den samme – hva skal jeg si – sterkt melankolsk-humoristiske forfatterlegning som Christiansen selv: «Slik kunne jeg ligge, i time etter time, og slumre og lytte og fabulere, og i disse stundene var det som om eksistensen veide mindre enn et gram». Det er nettopp disse slumrende erindringsbrokkene, om barndommen, om fedre og sønner, om kjærligheten, om tiden, om tingene og om døden, som bærer oss gjennom boka.

Først og fremst er boka en eksistensiell refleksjon rundt døden som tilstand. Faren dukker stadig opp etter at han er død. Jeg-personen ser at det «har kommet noe uselvisk og konsentrert over ham, som om en ny erkjennelse hadde åpenbart seg, en ubrukelig erkjennelse vel å merke, omstendighetene tatt i betraktning» Han fastslår at «Døden er en uhyrlighet (), helt inn i dens innerste avkroker, hvis det finnes noe slikt, er døden en vederstyggelighet, aldri høvisk og aldri overbærende, bare nederdrektig og påkrevet og fullkommen.»

Nydelige passasjer

Christiansen tilhører en forfattergenerasjon opptatt av erindringen, av tiden og av tingene. Og her har han noen nydelige passasjer. «På samme måte som man burde se enhver gjenstand i sammenheng med alt annet, burde man også hige etter å fravriste den enkelte tingen dens mest intrikate hemmelighet: Hvem eier sjalet vinden tok med seg? Gresshoppen som treffer frontruten, hvor kom nå den fra? Hvor er det løse hårstrået på vei? (…)»

Jeg kunne fortsatt å sitere i det uendelige. Christiansen har skrevet ei bok som inviterer til det: Glassklar, men også en smule dunkel. Den åpner med en slags prolog om Sir Lancelot. Sant å si finner ikke jeg heller ut av den. Det gjør muligens heller ikke forfatteren selv, som ute i boka bemerker at Lancelot-teksten, var det første han skrev etter at faren var død. Sånn sett er dette en autentisk tekst, som handler om et liv vi ikke helt begriper.

Skrevet av en forfatter som vel ikke kan kalles en livsglad optimist: «Vi råtner i tiden, vi fornedres, vi gleder oss for tidlig, og som regel helt uten grunn, vi planlegger reiser til fremmede byer, vi trøster våre barn, pusser tennene, oppgir vår tro, og skriver romaner som likner eldgamle gravtaler (…) »