Glassklar prosa

Samlingen inneholder en av de vakreste novellene jeg noensinne har lest.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

BOK: Med forbehold om at jeg på langt nær har lest alt, har bokhøsten så langt bydd på mye omtrentlig prosa. Det er derfor en nytelse - ja, nesten en åpenbaring - å dukke ned i Jan Jakob Tønseths glassklare novellesamling «von Aschenbachs fristelse». Den første av de fem, «Baudelaire og Svanen», er den mest sanselige novellen jeg noensinne har lest.

Besynger

Her følger vi en seniorstipendiat på vandring i et Paris som fortoner seg svært grått, inntil han får øye på en utstilling av frukt og grønnsaker i en kolonial. «(...) det var som om de sa (og det på det innstendigste): Se på oss, kjenn på oss, smak på oss, fortær oss. Nevn oss. For Guds skyld: nevn oss, du som er mælende, du som har ordet i din makt». Og seniorstipendiaten tar tingene på ordet. «Jeg besang (i mitt indre) tingene ved deres navn. I fleng: paprika, fotgjenger, slangeagurk, avispapir, camembert. Trafikklys, tomflaske, brødsmuler».

Eksistenstilstand

Stipendiatens møte med tingene er så uhyre følsomt skildret. I en stil som er delvis humoristisk i sin gammelmodige, glassklare presisjon. Og her fortsetter jeg å sitere flittig, vel vitende om at de gigantiske kjedebokhandlerne sikkert sørger for at denne sære lille eksklusiviteten blir godt gjemt blant bokstablene: Seniorstipendiaten får øye på noe så prosaisk som en kvinne, som handler inn grønnsaker til middag. «Hun er så i overensstemmelse med omgivelsene. Hun er som rommet av tingenes vesen. (...) Hun er det lengste tingene kan drive det. Det var tingenes stormløp mot mine sanser som nå kulminerte». Før han faller tilbake til gråheten igjen: «Det hadde ikke stått på mer enn et minutt eller to. Tingene seg tilbake som tatt av ebbe. De falt på plass. Deres oppmerksomhet fortok seg. Jeg var igjen det grå indikativ. Noe nappet meg i jakkeermet, det var bare mismotet som ville minne meg om sitt nærvær». Det går selvsagt an å innvende at dette er sært og smalt, ironisk og «litterært». Jeg hevder det motsatte, det er sjelden å lese en så følsom skildring av tingene; gjenstander, omgivelser som i denne novellen. En sanselighet noen søker gjennom å inderliggjøre et sjeleliv, eller kroppsliggjøre en inderlighet. Mens Tønseth altså skildrer den gjennom møte med det ytre, et forsøk på å gå opp i verden (såkalte eksistenstilstander noen vil si betegner ulikheten mellom det «kvinnelige» og «mannlige»).

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer