Glassklar prosa

Samlingen inneholder en av de vakreste novellene jeg noensinne har lest.

BOK: Med forbehold om at jeg på langt nær har lest alt, har bokhøsten så langt bydd på mye omtrentlig prosa. Det er derfor en nytelse - ja, nesten en åpenbaring - å dukke ned i Jan Jakob Tønseths glassklare novellesamling «von Aschenbachs fristelse». Den første av de fem, «Baudelaire og Svanen», er den mest sanselige novellen jeg noensinne har lest.

Besynger

Her følger vi en seniorstipendiat på vandring i et Paris som fortoner seg svært grått, inntil han får øye på en utstilling av frukt og grønnsaker i en kolonial. «(...) det var som om de sa (og det på det innstendigste): Se på oss, kjenn på oss, smak på oss, fortær oss. Nevn oss. For Guds skyld: nevn oss, du som er mælende, du som har ordet i din makt». Og seniorstipendiaten tar tingene på ordet. «Jeg besang (i mitt indre) tingene ved deres navn. I fleng: paprika, fotgjenger, slangeagurk, avispapir, camembert. Trafikklys, tomflaske, brødsmuler».

Eksistenstilstand

Stipendiatens møte med tingene er så uhyre følsomt skildret. I en stil som er delvis humoristisk i sin gammelmodige, glassklare presisjon. Og her fortsetter jeg å sitere flittig, vel vitende om at de gigantiske kjedebokhandlerne sikkert sørger for at denne sære lille eksklusiviteten blir godt gjemt blant bokstablene: Seniorstipendiaten får øye på noe så prosaisk som en kvinne, som handler inn grønnsaker til middag. «Hun er så i overensstemmelse med omgivelsene. Hun er som rommet av tingenes vesen. (...) Hun er det lengste tingene kan drive det. Det var tingenes stormløp mot mine sanser som nå kulminerte». Før han faller tilbake til gråheten igjen: «Det hadde ikke stått på mer enn et minutt eller to. Tingene seg tilbake som tatt av ebbe. De falt på plass. Deres oppmerksomhet fortok seg. Jeg var igjen det grå indikativ. Noe nappet meg i jakkeermet, det var bare mismotet som ville minne meg om sitt nærvær». Det går selvsagt an å innvende at dette er sært og smalt, ironisk og «litterært». Jeg hevder det motsatte, det er sjelden å lese en så følsom skildring av tingene; gjenstander, omgivelser som i denne novellen. En sanselighet noen søker gjennom å inderliggjøre et sjeleliv, eller kroppsliggjøre en inderlighet. Mens Tønseth altså skildrer den gjennom møte med det ytre, et forsøk på å gå opp i verden (såkalte eksistenstilstander noen vil si betegner ulikheten mellom det «kvinnelige» og «mannlige»).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tvetydig heroisme

Det er andre noveller her. I «Bound to Spain» vender Tønseth tilbake til den spanske borgerkrig, som han tidligere har skildret i trilogien om H. Iversen. Her forteller en idealistisk sløydlærer om reisen til Spania i 1937. Sammen med hundretalls andre spaniakjempere kom han ikke lenger enn til kysten, da fraktebåten «Ciudad de Barcelona» ble torpedert. Over halvparten druknet mens de sang «Internasjonalen». Novellen handler om det tvetydige i denne «heroiske» død, av soldater som ikke engang nådde fram til kampen. Tønseths jeg-fortellere er alle middelaldrende ensomme menn, som har enkle krav til livet. Som i novellen om de fem ensomme sjelene i et borettslag på Ila. En av dem ser gjennom kikkerten etter spor av liv «Ei avis der, ei flaske her, en kopp og et askebeger (...)». Akkurat dette viser Tønseths evne til å skildre det store i det lille, gjennom antydninger og tegn.

Underfundig

Tittelnovellen henspiller på Thomas Manns «Døden i Venedig». Her henvises til en «skjønnånd, gastronom, katolikk, ovenikjøpet dominikaner og pater», som til forveksling likner vår Pater Pollestad. Sikkert en utmerket mann, men her plasserer Tønseth seg i et «kulturliv», som ikke nødvendigvis kler hans skikkelser så godt. Selv om tematikken er god nok: von Aschenbachs estetiske fristelse i den unge vakre gutten. Satt opp mot vår fortellers religiøse fristelse i møte med Tintorettos «Korsfestelsen»: Igjen disse underfundige vendingene til den særegne forfatteren Tønseth: «Å kunne jeg bare si: Jeg tror! (...) Det klødde i sjelens vingefeste».