Glasurgenerasjonen

DESSERTGENERASJONEN

har levd med velferdsprivilegier, lav arbeidsledighet, trygge jobber og materielle goder. Deres barn er nå på vei inn i de voksnes rekker. De er blitt kalt glasurgenerasjonen. De preges av å ha fått mye bekreftelse uten å bli stilt krav til. Egne behov gir dem en selvfølgelig rett til å stille krav til andre.

Glasurgenerasjonens foreldre har vært ettergivende for barnas behov. De unge har lært å forvente positiv oppmerksomhet for alt de gjør. Når verden utenfor hjemmet er mindre bekreftende, føler mange seg snytt. En viss egosentrisitet er nødvendig for å sikre at vitale behov dekkes. Å bli ivaretatt av andre er et primært behov, og de fleste opplever det som naturlig og rimelig at alle har behov for noe bekreftelse. Hvis slike behov dominerer de fleste områder i livet, kan det imidlertid svekke kapasiteten til å ivareta andre.

DEN AMERIKANSKE FORFATTEREN

Damon («Greater Expectations») hevder at vi forventer for lite av barna. Til tross for foreldrenes gode hensikt med å gi mye ros, blir mange barn og unge så avhengige av oppmerksomhet at selvfølelsen blir dårlig om slik støtte uteblir. Damon beskriver at behovsstyrt egosentrisitet noen ganger kan svekke bremsene mot voldelige handlinger hos tenåringer som i utgangspunktet ikke er kriminelle.

Noen ungdommer ranet en blind eldre person, fordi sjansen for å bli tatt var minimal. Den blinde kunne ikke gi politiet noe signalement. Handlingen provoserer spesielt fordi disse ungdommene ikke så noen grunn til å ha dårlig samvittighet. De følte seg i sin rett til å skaffe seg det de hadde behov for.

For dessertgenerasjonens barn ser det ut som at noe av det verste er å ikke være enestående eller spesiell, men være «bare» alminnelig. Damon beskriver hvordan velment støtte til barns positive selvoppfatning kan utarte til det karikerte, for eksempel når amerikanske barnehager lærer barna opp til å si: «I,m terrific» (jeg er enestående) uten noen spesiell grunn. Anna, fire år, spurte hva det betydde, men det var ikke lett å knytte det til noe enestående ved henne som hun kunne kjenne seg igjen i. I,m terrific-barna utvikler en selvfølgelig rett til bekreftelse, og blir selvopptatte, med urealistisk høye selvbilder. Mor og far synes de er uimotståelig søte uansett. Men når eldre barn mener at deres behov er det viktigste i verden, virker det mindre søtt. Større barn trenger hjelp til å bygge ned kravstorhet og utvikle realistiske selvbilder. Selv om foreldrene ikke ønsker at barna skal utvikle en selvrettferdig holdning til verden, kan det være vanskelig i tide å se konsekvensene av for mye ettergivenhet og for lite krav. Foreldre som selv har hemninger, kan for eksempel gi barna full støtte til å hevde seg mer. Barnet blir muligens mer selvhevdende, men kan samtidig også bli mer selvopptatt.

FRA SKOLEALDER OPPDAGER

barn at de ikke oppleves som uimotståelige sjarmtroll og at læreren ikke strør om seg med ros hele tiden. Møtet med denne realiteten kan frustrere dem, og de føler at de ikke får det de har rett til. Mange føler at det er kjedelig på skolen, og mister motivasjonen. De ser bare det berettigede i egne krav, og at det er provoserende å bli stilt krav til, som innebærer at læreren har rett til å vurdere dem. Det er ofte ikke samsvar mellom hvordan barn vurderer egen innsats, og hvordan læreren vurderer det samme. Egen vurdering av innsats er ofte mer positiv enn lærerens. Mange krever det de opplever som sin rett, og selvrettferdighetsholdningen er vanskelig å modifisere hvis man begynner for sent. Det er som blinde flekker i selvopplevelsen, hvor man ikke ser egne trekk som utløser frustrasjon hos andre.

Glasurgenerasjonen kan oppleve en selvfølgelig rett til å klage når det går dårlig på eksamen. En student klaget over karakteren. Det første komiteen spurte ham om, var om han hadde lest pensum. Han måtte innrømme at det hadde han ikke. Likevel følte han seg i sin fulle rett til å kreve bedre karakter. Hvem skal sette grensene, og hvilke krav skal gjelde? Småjuks her og der fører ikke til de store overskrifter. Men det kan bli et større problem hvis flere og flere stadig overskrider normgrenser uten å få dårlig samvittighet - fordi «alle andre gjør det så hvorfor skal ikke jeg også»?

EN TIME UYEN NY SMS

fra venner kan være ille nok, og mange føler seg usikre når slik bekreftelse uteblir. Uten stadig påfyll kan det være strevsomt å holde ut både med seg selv og med krevende oppgaver. Rastløshet, tomhet og manglende motivasjon overtar oppmerksomheten. Selvoppfatningen kan svinge fort. Er man utilstrekkelig forberedt på å takle ubehagelige følelser eller problemer i forhold til studier, jobb og andre mennesker, kan slikt være vanskelig å mestre. Enkelte ganger sjokkeres omgivelsene av helt uforståelige selvmord blant meget begavede unge mennesker, uten forvarsel, i et tilsynelatende vellykket liv. Møtet med realiteten i arbeidslivet kan bli en nedtur hvis ikke første jobb blir den selvrealiserende opplevelsen man håpet. Kjedsomheten kommer fort.

Noen blir kanskje stimulert til økt innsats når bekreftelse på jobb uteblir, men mange vil bli lite motivert til å yte noe ekstra. For en del er det fremdeles provoserende å bli stilt krav til: «Jeg vil selv bestemme hva jeg skal gjøre, og det skal helst være noe nytt og spennende, ellers er det kjedelig». Det er en mager trøst å si til seg selv at det man gjør bare er midlertidig, mens man venter på den egentlige jobben som gir status og personlig utfoldelse. En rettighetsorientert livsholdning tilsier at vi fortjener hjelp og støtte for å få det slik vi ønsker.

DET KAN VIRKE SOM

som krav- og grådighetsholdninger blir lite sett, lite formulert og lite problematisert. Samtiden kan virke blind for hvor høyt det skrikes om å få mest, og hvilket selvrettferdig krav det er at andre skal dekke ens behov. Det er en innarbeidet holdning at ingen lønnstillegg er gode nok, uansett hvor store de er, og det er meget forutsigbart at det blir en klagestorm når statsbudsjettet legges frem. Vi har sett tendenser til at politikere både på høyre- og venstresiden identifiserer seg med sine velgergruppers krav, og fører politikk på vegne av sine støttespillere. Saker styres av intensiteten i kravene og sees ofte i et kortsiktig perspektiv, for eksempel frem til neste valg. I politikken dominerer populistiske holdninger, med lite bremser på bruk av samfunnets midler, så lenge det betyr flere stemmer og økt partioppslutning. Det kan av og til gå på bekostning av viktigere saker. Politikere vegrer seg mot å skjære gjennom samtidens kravholdninger. De har vanskelig for å ta tak i langtidsplanlegging av felles ansvarsområder hvis det innebærer upopulære tiltak. Hva vil skje når glasurgenerasjonen helt overtar det politiske landskap for alvor og må ta ansvaret for upopulære saker? Hvordan vil de forholde seg til kravstorhet og klagestormer?

Artikkelen sto opprinnelig i en lengre utgave i kulturtidsskriftet Dyade nr. 4/03