Glatt bestselger

Velsmurt og medrivende fortelling uten store dybder.

BOK: Det engelske førsteopplaget til «Den trettende fortellingen» var på hele 300 000 eksemplarer. Forlaget forutså en bestselger, og boka har noen av de typiske kjennetegnene. Den er en bredt anlagt mysteriefortelling om dystre familiehemmeligheter, kjærlighet og dramatisk død. Legg til gods, galskap og geskjeftig guvernante.

Romanen har ligget på bestselgerlistene siden den kom i fjor.

Puslespill

Bokas Margaret driver et antikvariat sammen med faren. En dag får hun et brev fra det feterte og aldrende forfatteren Vida Winter. Hun vil at Margaret skal skrive hennes biografi. Tjueto biografer har tidligere gitt opp fordi Vida hele tida omskaper sin historie. Men nå vil hun fortelle sannheten. Margaret reiser ut til herskapshuset i Yorkshire. Og i husets bibliotek, med lyngheiene utenfor, lytter hun henført til Vidas voldsomme historie.

Margarets rolle er som etterforskerens. Hun sorterer brikkene i Vidas beretning og prøver å få dem til å passe sammen. Alt mens en stadig sykere Vida forteller. Om oppveksten med tvillingsøsteren på Angelfield – et gods merket av vanvidd og misskjøtsel. Og om sykelig kjærlighet og livslang hengivenhet.

Tvilling

Samtidig skraper Vidas fortelling borti verkebyller i Margarets egen historie. Hun har mistet sin tvilling. Tvillingmotivet er sentralt i boka, som har attenhundretallsromanene til Jane Austen og Bronte-søstrene som forbilde. «Jane Eyre» fungerer som en slags ledetråd. Setterfield skaper flere sterke delhistorier, for eksempel den om den glupe guvernanten som vil splitte Angelfield-tvillingene. Historien hadde vært verdt en roman alene og har, i likhet med skildringen av Margarets forhold til egen mor, en råhet som beveger.

Likevel oppleves romanen primært som lett underholdning. Som leser stiller man seg spørsmål om hvorfor. Hadde vurderingen vært annerledes dersom boka var skrevet av en mann, ville den da lettere havnet i kategorien «en bredspektret, episk fortelling»?

Melodrama

Tross tendenser til lesningsforskjeller ved denne typen litteratur: Antakelig ikke. Det er flere forhold som skaper inntrykket av manglende tyngde. For det første er romanen i glatteste laget, det er ikke mye motstand eller friksjon i språket. Derimot er de melodramatiske anslagene hyppige, som i: «… rommene var fulle av lik etter kvalte ord». Det blir litt mye.

Og selv om handlingen er interessant, er det lite som problematiseres. Sist, og mest irriterende: Etter at man har fulgt Vidas fortelling, grublet over alle de gåtefulle elementene sammen med Margaret, tyr Setterfield til noe som virker som en nødløsning for å få det hele til å gå opp. Man føler seg litt snytt.

Men bevares: Dette er en rikholdig beretning om fortellingenes magi, om besettelser, fortregning og savn, og skulle passe bra som sommerlektyre. Boka er fint oversatt av Hege Hammer.