Glatt Pippi Langstrømpe

Det skal mot til for å gi seg i kast med en tegnefilmutgave av «Pippi Langstrømpe», udødeliggjort først og fremst gjennom bøkene, dernest i en utmerket TV-serie og på film. Da er det synd at fire års arbeid ikke helt lykkes.

Muligens vil voksne og barn se forskjellig på tingene. «Den var jo ganske fin, da,» sa min medbrakte konsulent på åtte, da Pippi forsvant etter rundt fem kvarter.

Men han har sine innvendinger, han også. Pippi er både «ganske morsom og litt kjedelig», mener konsulenten, som spesielt anbefaler åpningssekvensen. Da ryker kapteinpappaen over bord i en forrykende storm. Derimot rynker kinokameraten litt på nesa over sirkusscenene, hvor Pippi virkelig beviser at hun er verdens sterkeste jente.

Lite frodig

Mine egne innvendinger er først og fremst at Pippi og resten av persongalleriet har mistet mye av frodigheten, både i tegningene og i selve historien.

De ser for glatte og pregløse ut, opplagt tilpasset et stort, internasjonalt marked. Og Pippi er mye morsommere i bøkene og TV-serien enn i Catharina Stackelbergs manus, de dumme politimennene mye teitere, Tommy og Annika mer levende og sjarmerende.

Amerikanisert

Det hjelper ikke stort at heltinnen brister ut i voldsom sang med jevne mellomrom hele filmen igjennom. Også musikken er av velsmurt, amerikanisert kaliber uten særlig egenart og gir «Pippi Langstrømpe» karakter av tegnet musikal.

Filmen tar seg ikke friheter i forhold til originalen. Alt er gjenkjennelig her, og norske skuespillere anført av Siw Anita Andersen gjør en fin jobb med stemmene.

Konsulenten innvender for øvrig at filmen er litt kort. Mon det. Men «du kan skrive at den er sånn midt imellom», oppsummerer han.

Kan hende er vi ikke helt på kollisjonskurs.