Glattbarberte livsillusjoner

I dagens samfunn er lykkelig ensomhet mye mer kontroversielt enn et nyvoksa underliv.

SVIKERE: Da serien «Sex and The City» sluttet var alle damene trygt plassert i hvert sitt monogami. Det var ikke bare et svik mot alle som hadde identifisert seg med serien, det var en fallitterklæring direkte til oss fra Manhattan, skriver kronikkforfatterne. Foto: AP/NTB Scanpix
SVIKERE: Da serien «Sex and The City» sluttet var alle damene trygt plassert i hvert sitt monogami. Det var ikke bare et svik mot alle som hadde identifisert seg med serien, det var en fallitterklæring direkte til oss fra Manhattan, skriver kronikkforfatterne. Foto: AP/NTB ScanpixVis mer
Meninger

Pornopung er nok en historie om singellivet der parforholdet er målet. Det sjokkerer ikke. I dagens samfunn er lykkelig ensomhet mye mer kontroversielt enn et nyvoksa underliv.

Mads Larsens roman Pornopung, som årets film med samme navn baserer seg på, er først og fremst en framstilling av hvordan kvinner og menn bør opptre på sjekkemarkedet. Det umiddelbare behovet til mennene i boka synes å være å pule flest mulig damer av best mulig kvalitet. Men inne i sivet lurer deres virkelige mål med livet: Å finne seg ei bra dame og slå seg til ro. Eller som karakteren Leo formulerer det: «Alternativet til å pule rundt er ikke å ha kjæreste. Sportsknulling er noe du driver med mens du venter på den rette».

Uten å avsløre for mye av innholdet, kan vi si at den rette selvfølgelig er en del av løsningen, også for disse karene. Ikke så mye nytt der altså, og ikke så mye kontroversielt. Feminister som oss tåler såpass. Nå til dags vokser til og med vi underlivet.

Et aktivt sexliv kan være målet, ikke bare middelet, også for kvinner. Selv om Mads Larsen allerede for ti år siden problematiserte rundt at kvinner som puler rundt, risikerer et horestempel, kjenner vi like lite på den frykten nå som da. Kvinner har lenge kunnet pule hvem de vil uten å henvises til Skippergata. Det såkalte kjønnsmarkedet, som i Pornopung beskrives som slitsomt for begge kjønn med alle sine spilleregler og krav til glattbarbering, var for oss et helt fint sted å ha det gøy i 20-åra, med og uten hår på musa. For uten spill og spilleregler, ingen underholdningsfaktor. Og særdeles mange færre romaner og Hollywood-produksjoner.

Rundt samme tidspunkt hadde vi «Sex and The City», tv-serien om fire single kvinner som levde et glamorøst liv på Manhattan. Vi var blant de mange som identifiserte oss med serien. Endelig var det mulig å være singel uten å bli tvangsinnmeldt i Ensliges landsforbund. Og endelig var det lov å være mer interessert i orgasme enn befruktning når det var lørdagskveld og ungdomstid. Men selvfølgelig kom også denne serien til en ende. Da var alle damene trygt plassert i hvert sitt monogami. Det var ikke bare et svik mot alle som hadde identifisert seg med serien, det var en fallitterklæring direkte til oss fra Manhattan.

Hvorfor er det så vanskelig å tilby en annen lykkelig slutt enn mann og barn? Hvorfor framstilles det å få barn fortsatt som en viktig samfunnsoppgave i et samfunn hvis største trussel er overbefolkning? Og hvorfor er samfunnet så til de grader tilpasset de som velger tosomheten? Det var vårt utgangspunkt da vi for tre år siden startet bloggen Magnhilds antiblogg. Vi ville tilby et alternativ til en hverdagsfiksjon som ensidig hyllet ekteskap, rekkehus, barnedåp, tidlig pensjon og barnebarn på Skype. Vi var uendelig lei av at alle er så innmari lykkelige i tosomheten sin og familien sin på internett. Vi ville vise at det er mulig å hente livsfilosofi utenfor en verden av perfekt kakepynt, nyoppussede barnerom, interiørblogger og klikk.no, og faktisk bruke vår rett til å leve livet som vi selv vil, også etter passerte 30.

I likhet med Pornopung har bloggen har vakt mange reaksjoner, men for oss har de færreste handlet om at vi skriver eksplisitt om sex og nakenhet og promiskuøs livsstil. Det sjokkerer ikke lenger i en verden der restriksjoner på nettporno oppfattes som grove angrep på ytringsfriheten. Det de fleste reagerer på, er at vi tar til orde for at det er lov å drømme om noe anna enn drømmemann og tre unger. At det fins flere valgmuligheter i vårt samfunn. At det å være lykkelig som singel og barnløs ikke bare er en fase man omsider kommer over, men noe man kan sette på ønskelista.

Det har vært kontroversielt å velge ensomheten helt siden Kristianiabohemene ga opp fri kjærlighet i et bittert oppgjør om hvem som skulle gifte seg med Oda Krohg. Verken Pornopung eller «Sex and The City» har altså hatt større suksess. Kanskje er det ikke så rart. Vi lever i et samfunn som har gått så langt i å hylle tosomheten at da Folkehelsemeldinga kom tidligere i år, var ensomhet framhevet som den største folkehelseutfordringa framover. Selvfølgelig kan ensomhet være et reelt problem, men det er ikke til å komme unna at det som livsstil defineres som en mangel, mens tosomhet defineres som idealet. Det er med på å forsterke det negative fokuset og bevisstheten om at det er et problem å være alene. Men vi kunne sagt det annerledes. For mange som lever i dårlige forhold, vil ensomheten være å foretrekke. Kanskje for andre også.

Det enorme fokuset på tosomhet og familie skaper vel så mye ulykke som lykke. For det passer ikke for alle, og ikke alle har muligheten til å finne en drømmemann eller få et par drømmebarn. Kanskje hadde de vært lykkeligere om det var mer tillatt å la være. Vårt samfunn må snart begynne å akseptere flere livsstiler. Det kan til og med være bærekraftig.

I august kommer romanen vår, «Magnhild». En roman om sex, fyll og offentlig forvaltning. Inspirert av Bjørnstjerne Bjørnsons feministiske fortelling «Magnhild», som forsvarte en kvinnes rett til skilsmisse, har vi forsøkt å bidra til flere alternativer til en lykkelig slutt. Vi tar et oppgjør med den misforståtte oppfatningen om at 20- og 30-åra er en transportetappe fram til monogami, ikke et liv som foregår her og nå. Og vi fremmer ideen om å klare seg bra alene som et reelt og godt alternativ til å gå inn i et forhold med intensjon om at det skal vare livet ut. Vi håper vi kan bidra til å nyansere den ensidige veien til hverdagslykke, og vi håper andre følger etter.

Mads Larsen må gjerne fortsette å inspirere gutter til å barbere ballene til glede for oss alle. Men seriøst, vi har kommet lenger enn det nå. Nå trenger vi flere lykkelige slutter, og vi trenger flere valgmuligheter i hverdagen. Kvinner klarer seg også fint alene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.