INN I BERGMAN: Den nye dokumentaren “Bergman: Ett år, ett liv” studerer hva som gjorde Ingmar Bergman så innflytelsesrik, uten å dekke til de mørke sidene. Video: Filmcafe.se TV Vis mer Vis mer

Anmeldelse film «Bergman: Ett år, ett liv»

Glatter ikke over geniets mørke sider

«Bergman: Ett år, ett liv» beundrer geniet, men glorifiserer ikke mannen. Men den burde boret dypere

«Bergman: Ett år, ett liv»

4 1 6

Dokumentar

Regi:

Jane Magnusson

Skuespillere:

Ingmar Bergman, Liv Ullmann, Lena Endre m. fl.

Premieredato:

24. august 2018

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

«Bergman: A Year in a Life»

«Avsnittet om Bergmans bøllete oppførsel i teater-Sverige, og om smiskekulturen som oppsto fordi alle ville spille for ham, er et av filmens beste.»
Se alle anmeldelser

FILM: Det var først da Ingmar Bergman skjønte at hans egne indre demoner måtte være med å lage filmene hans, at han kunne bli historiens kanskje viktigste filmskaper. Dette er den bærende ideen i «Bergman: Ett år, ett liv», og den tidfester også akkurat når dette skjedde: 1957, da en plaget og arbeidsnarkoman Bergman lager «Det syvende segl», «Herr Sleeman kommer» og «Jordbærstedet», samt en teateroppsetning av Molieres «Misantropen».

Inn i myten

Regissør Jane Magnusson bruker 1957 som et springbrett for å se forover og bakover i tid, og peke på hvordan linjene utvikler seg i et liv som er motsetningsfylt og myteomspunnet. Myteomspunnet er det ikke minst fordi Bergmans stadige selvbiografiske fortellinger ikke alltid var pinlig sanne, noe som skaper utfordringer for alle som skal dykke ned i dem.

Magnussons ide er distinkt og god. Hun er også usentimental i omgangen med den tårnende legenden: Ikke ute etter å ta ham, men heller ikke interessert i å glatte over Bergmans mer ubehagelige sider. Ungdommens begeistring for Hitler er med. Avsnittet om Bergmans bøllete oppførsel i teater-Sverige, og om smiskekulturen som oppsto fordi alle ville spille for ham, er et av filmens beste.

Vekker appetitten

Det komplekse forholdet til kvinner belyses fint: Både Bergmans store erotiske appetitt og forbruk, og evnen og interessen for å lage sammensatte filmportretter av kvinneskikkelser som han ga mange av sine egne kvaler. Andre steder er det som det springer og sklir. Igjen kommer historien om det vanskelige forholdet til den strenge prestefaren, som hadde slik innflytelse over Ingmars liv. Men hvorfor og hvordan er det vanskelig å få grep om. Her og der burde Magnusson boret dypere. I stedet vender hun tilbake til navet og understreker på ny: Ja, 1957, altså. Derfor tilfredsstiller hun ikke helt appetitten hun vekker.