Det har blitt en duo av sterke kontraster i overlys og mørke, som forholder seg til samtidas materialer og trenger inn i tunge historiske erindringer.

Stockholders regi av overlyssalene er i utgangspunktet en dialog med arkitekturen, og man ser - og får et materielt underlag av tepper og vinyl til å forstå - at hun er vant med å behandle store dimensjoner. Det skjer med en selvfølgelig autoritet, som har vokst fram gjennom hennes stadig styrkete posisjon på den internasjonale samtidskunstens felt. Hun eksponerer seg samtidig så tydelig som utløper fra den del av USA-billedkunstens tradisjon, som siden inngangen til 60-tallet ekspanderte ut i rommet og sa objektet, sokkelen og veggen farvel.

Ingen kritikk

Det var en praksis med innebygd kritikk av kunstetablissementet, mens Stockholder - som de fleste andre - er institusjonenes medspiller. Utstillingsarrangørene vet at ved å gi henne tumleplass, blir det en installasjon som for ei tid knytter en særegen signatur til et bestemt sted. Hun iscenesetter her sin kommentar til det ene arkitektoniske rommet med massiv bruk av bygningsmaterialene Glava-matter og Leca-blokker, som likt et lealøst kjempestilleben er spent, stablet og fargemessig forbundet med rommet. Den romlige forbindelsen blir visuelt utvidet med gule, røde og rosa malingfelter i tak og på vegger, og gjennom gulvdekkets geometriske grunnmønster som leder diagonalt over mot den andre salen.