Glava og glemsel

Fysisk voldsomme installasjoner og dynamisk skiftende videoprojeksjoner står på programmet i Kunstnernes Hus i Oslo, hvor kanadisk-amerikanske Jessica Stockholder og Kjell Bjørgeengen - etter hvert veteran innenfor elektronskjermen - deler arealene.

Det har blitt en duo av sterke kontraster i overlys og mørke, som forholder seg til samtidas materialer og trenger inn i tunge historiske erindringer.

Stockholders regi av overlyssalene er i utgangspunktet en dialog med arkitekturen, og man ser - og får et materielt underlag av tepper og vinyl til å forstå - at hun er vant med å behandle store dimensjoner. Det skjer med en selvfølgelig autoritet, som har vokst fram gjennom hennes stadig styrkete posisjon på den internasjonale samtidskunstens felt. Hun eksponerer seg samtidig så tydelig som utløper fra den del av USA-billedkunstens tradisjon, som siden inngangen til 60-tallet ekspanderte ut i rommet og sa objektet, sokkelen og veggen farvel.

Ingen kritikk

Det var en praksis med innebygd kritikk av kunstetablissementet, mens Stockholder - som de fleste andre - er institusjonenes medspiller. Utstillingsarrangørene vet at ved å gi henne tumleplass, blir det en installasjon som for ei tid knytter en særegen signatur til et bestemt sted. Hun iscenesetter her sin kommentar til det ene arkitektoniske rommet med massiv bruk av bygningsmaterialene Glava-matter og Leca-blokker, som likt et lealøst kjempestilleben er spent, stablet og fargemessig forbundet med rommet. Den romlige forbindelsen blir visuelt utvidet med gule, røde og rosa malingfelter i tak og på vegger, og gjennom gulvdekkets geometriske grunnmønster som leder diagonalt over mot den andre salen.

Man skjønner det skrådde tankesnittet gjennom «Huset»s funksjonalistiske symmetri, som dessuten blir fysisk anskueliggjort ved et grønt reip som forbinder salene. At vekslingen fra de delvis overmalte bygningselementene til stablene av svart-hvitt emballerte halmballer står for et skifte i fargetemperatur mellom installasjonens varme og kalde sone, er også innlysende. Men den romlige komposisjonen taper grepet, og spenningen ved å bevege seg i installasjonen går tapt gjennom overgangen fra høyre til venstre sal. Og kan heller ikke oppveies med den umulige tittelens lag av mening.

Warszawa - Bronx

Derimot kjenner man hele tida det audiovisuelle trykket i Kjell Bjørgeengens mørklagte rom, hvor de svart-hvite videoprojeksjonene blir intensivert - og direkte influert - av Marc Ribots spesialkomponerte musikk. Bjørgeengen baserer to av sekvensene i første rom på opptak fra den jødiske kirkegården i Warszawa, hvor rader av nedslitte hebraiske tegn, gamle gravsteiner og ornamental inngjerding flimrer fram, oppløses og utraderes i pixelpunktene. Den samme prosessen skjer med to andre projeksjoner i neste rom, hvor vage huskropper fra forfallets Bronx i New York omdannes til suggestive silhuetter og skjelvende skygger.

Bjørgeengens teknisk avanserte omgang med sitt medium - der musikken gjør krasse kutt i den billedmessige materien - maner fram minnesbrokker fra en flytende elektronisk masse. Samtidig trår glemselen med utslettende effekt gjennom det strømmende stoffet. Repetisjonen i seksminutterssekvenser fører de visuelle fragmentene tilbake, slik uutryddelige inntrykk stadig kverner seg fram i bevisstheten.

Hebraiske tegn
KOMPONERER med maling og bygningsmaterialer - Jessica Stockholders installasjon i Kustnernes Hus.