PRISVINNERNE:  Tawakkul Karman, Ellen Johnson-Sirleaf, og Leymah Gbowee. Foto: Scanpix
PRISVINNERNE: Tawakkul Karman, Ellen Johnson-Sirleaf, og Leymah Gbowee. Foto: ScanpixVis mer

Gledelig fredspris

Forståelsen av kvinners roller i krig har altfor lenge vært preget av et ensidig fokus på deres beskyttelsesbehov.

Det er svært gledelig at årets fredspris er tildelt tre kvinner som på ulikt viser hvordan kvinners deltakelse er helt avgjørende for å skape varig fred. Forståelsen av kvinners roller i krig har altfor lenge vært preget av et ensidig fokus på deres beskyttelsesbehov, ikke ut ifra hva de kan bidra med for å få slutt på konflikt, og for å bygge opp igjen samfunn etter krig.

Nobelprisen for 2011 er en understreking av at kvinner spiller en viktig rolle i krig og fred, selv om vilkårene for deres engasjement ikke alltid er optimale. Ellen Johnson-Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkul Karman er ikke bare kvinnelige rollemodeller, de er mennesker som har gjort en viktig innsats for demokrati, ytringsfrihet og fred - og mot overgrep og undertrykking. Ved å gi prisen til tre kvinner som med svært forskjellig utgangspunkt, og med ulike midler, har evnet å påvirke den politiske utviklingen i sine hjemland, viser også Nobelkomiteen at kvinners innflytelse har mange uttrykk.

Prisen, sier komiteen, er tildelt de tre kvinnene «for deres ikke-voldelige kamp for kvinners sikkerhet og deres rett til full deltakelse i fredsbyggende arbeid.» Forpliktelsen til å bruke ikke-voldelige midler, som er spesielt tydelig for Gbowee og Karman, er viktig, akkurat som den var det i fjorårets tildeling til Liu Xiabao. Her tar komiteen opp et gammelt fredspristema. I prisens tidlige år, fram til første verdenskrig, så gikk mange av prisene til folk med en ren pasifistisk agenda.

Det er en utbredt oppfatning at kvinners engasjement for fred- og konfliktspørsmål springer ut fra en pasifistisk overbevisning. Morsrollen og beskyttelse av barn brukes ofte som argument for at kvinner vil være mer opptatte av ikke-voldelige løsninger på betente konflikter. Men ideen om at kvinner er fredelige fra naturens side står seg dårlig. I mange av konfliktene i Sentral-Amerika på 1980 tallet utgjorde kvinner en stor del av geriljastyrkene og blant Tamiltigrene på Sri Lanka var også kvinneandelen høy.

Når kvinnelig deltakelse i politiske prosesser er så viktige for freden, så betyr ikke det at kvinner er har et naturgitt fredsengasjement. Kvinnene har handlekraft, men i det ligger også evnen til å inspirere og utøve vold. Det er for eksempel lite som tyder på at kvinnelige statsledere opptrer fredeligere enn sine mannlige kolleger. Benazir Bhutto, Indira Gandhi, Golda Meir var alle framtredende statsledere, men de avsto ikke fra å bruke skarpe midler.

Det er første gang prisen er dedikert til å løfte fram kvinners rettmessige rolle. Det er gledelig i seg selv, og med årets pris så øker antall kvinnelige prismottakere fra tolv til femten. Det er i seg selv viktig. Men dette er ikke bare en ren kvinnepris. Snarere er det en understreking av at vi alle vil nyte godt av en verden der både kvinner og menn er fullverdige deltakere i politiske prosesser, og at likeverdige relasjoner mellom de to kjønn er en viktig bestanddel i et fredelig samfunn. Gjennom en mer kjønnsbalansert forståelse av væpnede konflikter og hva som skal til å avslutte dem får man forhåpentligvis også en mer varig fred.