Gledelig gjennombrudd

Som hovedperson i en norsk roman er kirkegårdsgraveren en mann vi sjelden møter. I «Jeg vet om i morgen» trer han fram i helfigur - både som yrkesutøver og privatperson.

Graveryrket har gjerne vært omfattet med en viss skrekkblandet fascinasjon, og som litterær figur har graveren vært forbundet med en smule gru og mystikk. Så er ikke tilfelle med Horveis hovedperson Jørn Jærnfjell Aure. Han er en ganske alminnelig mann, gift med en framgangsrik advokat og far til trillinger. Av alle ting studerer han matematikk.

Det eneste spesielle ved ham er at han er blitt hengende ved graveryrket, noe som også har medført at han aldri har fått skrevet hovedoppgaven ferdig - til sin kone og familiens fortvilelse.

På vei hjem

Det er altså likevel noe ved ham som gjør ham til en outsider i et samfunn der penger og ting teller mer enn funderinger over livets forgjengelighet, slekters gang og de dødes nærvær i de levendes liv. Og det er nettopp slike temaer Horvei tar opp i noe som framstår som en originalt tenkt og dyktig gjennomført kombinasjon av slektskrønike og psykologisk roman med en kjærlighetshistorie som bærebjelke på handlingens nåtidsplan.

Vi møter Jørn på vei til sin hjemby Tromsø en kald førjulsdag, på vei til noe han antar vil være farens dødsleie.

Tanken på en flamme fra ungdomsåra, opptar ham vel så meget, og hun befinner seg da også i Tromsø.

De dødes etterliv

Med mange og hyppige sprang i tid og rom får vi kjennskap til forhistorien, både Jørns egen og familiens, foranlediget av den spesielle situasjonen og ikke minst av at han og moren gir seg til å rydde opp i barndomshjemmet.

Dykkene tilbake i tid fører oss ikke bare til Oslo, men også til Italia, Egypt og USA. Historien om forfedrenes liv får nærmest karakter av frittstående historier som flettes inn i den fortløpende nåtidsfortellingen, men det går tråder mellom dem, og som gjengangere spøker de i hovedpersonens sinn.

For graveren som er vant til å pleie omgang med de døde, lever de et etterliv, nærmest i bokstavelig forstand, og setter hans eget liv og valg i relieff.

Kjærlighetsroman

Med sin kryssklippmetode og sitt gjengangermotiv bryter ikke bare Horvei med den tradisjonelle romanens kronologiske orden, han overskrider også realismens grenser. I det hele tatt er «Jeg vet om i morgen» en roman med mange dimensjoner, bl.a. en sosial- og kulturhistorisk.

Vi finner f.eks. mange treffende skildringer nordfra.Personene er klart tegnet, med blikk for miljøpåvirkning og særegenheter av individuell eller familiær art, og ikke minst med god innsikt i kulturkollisjoner. Som kjærlighetsroman vitner den også om moden innsikt i kjærlighetslivets irrganger.

Horvei sjonglerer med mange baller, men stort sett holder han tunga rett i munnen. Språket er effektivt og rett på sak, med korte, pregnante setninger som gir fin flyt i fortellingen. Her og der innflettes noe som likner livsfilosofiske refleksjoner - uten at det virker utenpåklistret, men derimot bestemt av den handlingskontekst de inngår i.

Krumtapp

«Jeg vet om i morgen» er en roman som står i fare for å bli sprengt innenfra. Desto mer imponerende er det at Horvei klarer å holde trådene, og det gjør han nettopp ved å gjøre graveren Jørn til krumtapp i et nettverk av historier som alle handler om fortidas fangarmer inn i nåtida, og ikke minst om hvordan man på samme tid skal kunne dra nytte av disse og gjøre seg fri av dem i ens eget forsøk på å skape seg en identitet som levende og elskende menneske i samspill med de mennesker man nå en gang er blitt knyttet til.

Romanen likner et definitivt gjennombrudd for en forfatter som har lurt i vannskorpa noen år nå. At det skjer med et så ambisiøst prosjekt som dette, er desto mer gledelig.