Gledelig gjensyn med den persiske prinsen

«Prince of Persia» slår til.

DU TRODDE KANSKJE du kjente den persiske prinsen? Vi har fulgt den klassiske spillfiguren helt fra han løp sidelengs i en 2D-verden, til han for noen år siden tok et velbalansert steg inn i en forbløffende og hakket mer omfattende 3D-verden.

Det vi imidlertid kjenner best ved prinsen, er hva han er i stand til å gjøre - ikke hvem han er. Joda, han kan hoppe langt og klatre høyt. Han kan til og med løpe langs vegger, noe et utall andre spillhelter har tatt etter ham.

NÅR SPILLSERIEN nå starter på ny frisk, er det en selvfølge at prinsen besitter samme akrobatiske egenskaper som i tidligere spill - noe han også gjør til gagns.

Historiemessig startes det imidlertid med helt blanke ark. Alt vi vet om prinsen i starten av spillet er at han er en eventyrsugen vandrer, som brått snubler over vakre Elika mens hun jages av væpnede menn.

Hva annet kan han da gjøre enn å hjelpe henne?

SAMSPILLET MELLOM prinsen og Elika fungerer utmerket ikke bare i selve spillmekanismene, men også når det kommer til historiefortellingen.

Elika er prinsesse i et land som er ødelagt av en ond, mørk materie - det hele fordi en slags mørkets fyrste er sluppet løs - og du slår følge med henne i forsøket på å rense opp i djevelskapen.

Underveis i eventyret snakker de to sammen så mye som du selv ønsker. Vil du ha et rent actionløp blottet for tompreik, er det helt greit. Men om du vil høre hva de to figurene har å si til hverandre i forskjellige situasjoner, trykker du en knapp.

Jeg endte opp med å gjøre det hele tida, ettersom samtalene skapte en god atmosfære i spillet. Selv om prinsen av og til er skummelt tjukk i huet, er det stas å for en gangs skyld lære ham å kjenne.

ELIKA KAN HELDIGVIS mer enn å snakke. Hun er også en reddende engel de gangene du tråkker feil, noe du ofte gjør.

Siden prinsen i denne omgang ikke kan spole tilbake i tid, vil i stedet Elika med sine magiske krefter strekke ut en hånd og dra deg opp i sikkerhet fra en ellers sikker død. Spillet er jevnt over temmelig tilgivende, ettersom Elika slipper deg ned der du sist sto på fast underlag.

De eneste gangene dette kan kreve bittelitt omspill er når dere hopper over lange avstander via noen magiske transportportaler, der du må navigere hindre enten du flyr gjennom lufta eller får løpe lange avstander på fasader. Men litt prestasjonsangst må man kunne tåle.

HELLER IKKE I slåsskampene mot hovedfiendene i spillet (samt et lite utvalg generiske beist, heldigvis ikke for mange) er det mulig å dø, ettersom Elika trår til når ting ikke går som det skal.

Dette gir deg en større frihet til å leke med med de omfattende kombomulighetene samspillet med Elika gir deg. De to kan slynge hverandre opp i lufta og virkelig dra til med akrobatiske kampmanøvre, noe som har en kraftig effekt både kampteknisk og visuelt.

Så får vi heller leve med at du stadig vekk, og med kort frist, må trykke på spesifikke knapper på lyser på skjermen på visse punkter i kampene.

FOR AT ELIKA skal kunne bruke magien sin, må dere hele tiden samle små, blå lyspunkter som er strødd rundt omkring på brettene - dette er også påkrevet for at Elika skal kunne oppgradere med nye magikrefter som kan gi adgang til flere områder i spillet.

Disse dukker først opp når dere har renset brettet for den sorte materien, slik at livsgnisten har vendt tilbake til området. Dette betyr at du må belage deg på å tråkke opp gamle stier etter førstegangsbesøket.

Det gjør imidlertid pent lite, siden det hele veien gjennom spillet er en sann fryd å navigere seg lekent lett gjennom fysiske hindre som hadde stoppet selv Lara Croft.

Du kan skli ned lange vegger takket være en slags klo du har på hånda, svinge deg enda lenger i vegg- og takløp via strategisk plasserte ringer, hoppe enda lenger ved hjelp av Elikas magiske grep - og når alt sitter som det skal, virkelig flyter du gjennom landskapet.

SÅ LANGT, ALT VEL — og ennå har jeg ikke nevnt den slående vakre grafikken som gir et håndtegnet inntrykk av hele spillet.

«Prince of Persia» er ikke bare en fryd for spillefingrene, men også for øyet. Ørene får sitt de også, med en gjennomført og stemningssettende orkestermusikk som hele tiden sørger for å passe for anledningen.

Det hele avrundes av en sterk og minneverdig seanse, som heldigvis legger opp til noe mer. Jeg er i hvert fall blant dem som gleder seg til å følge den nye prinsen på nye eventyr.

Gledelig gjensyn med den persiske prinsen