Gledelig gjensyn

Et hyggelig og restaurert gjensyn med en virkelig klassiker.

FILM: I fjor satte kinodistributøren Arthaus opp «Singin\' in the Rain» på utvalgte norske kinoer. Årets klassiker, eller godsak om du vil, er 51 år gamle «Rotløs Ungdom». Filmen som på mange måter representerte gjennombruddet til James Dean, var en av de første fargefilmene, og også en av de første filmene, hvis ikke den første, der en helteskikkelse viser seg fra en virkelig myk side.

Dean spiller Jim Stark (derav navnet på et kjent norsk rockeband), en 16 år gammel bråkmaker som akkurat har ankommet en amerikansk by sammen med sine foreldre. Vi stifter bekjentskap med ham i det han raver full natterstid og sovner på et fortau. Det går som det går, og Stark blir tauet inn på politistasjonen. Der møter han ungdommene Judy (Natalie Wood) og Plato (Sal Mineo), som også har stelt til trøbbel denne natten. Foreldrene til Stark ankommer politistasjonen og vi vitner at unggutten strider med sine indre følelser og sitt forhold til sin underdanige far og sin blaserte, overklassemor. Jim ønsker egentlig ikke bråk. Han ønsker bare å bli forstått. Følelser det seinere viser seg at han deler med både Judy og Plato.

Foregangsfilm

«Rotløs Ungdom» var en av de første filmene som viste at ikke alt var på stell innad i den amerikanske kjernefamilien. Ungdommene ønsket å løsrive seg fra satte normer og finne sin egen sti - problemer dagens tenåringer lett kan kjenne seg igjen i.

Filmen var også en av de første som bevisst portretterte homoseksualitet. Kanskje ikke åpenlyst, men regissøren Nicholas Ray har i ettertid uttalt at han ønsket at publikum tolket Plato som en homoseksuell.

Filmen tematiserer tenåringstida på en måte det er lett å kjenne seg igjen i. Da som nå var man enten på utsida eller på innsida av gjengen. Jim Stark er utsideren som våger å stå imot.

Følelsesutbruddene i «Rotløs Ungdom» virker i dag i overkant teatralske og man finner de tidvis mer amatørmessige enn spesielt gripende. Spørsmålet hvorvidt James Dean fikk rollen som kjekkasen Jim Stark på grunn av sine skuespillerprestasjoner, eller hvorvidt det var på grunn av hans cool-het når han røykte sigaretter, er også naturlig å stille.

Etter hans død, samme år som filmen kom ut på kino, har han iallfall blitt stående igjen som et sexsymbol, og selve symbolet på vill, rotløs ungdom. Og ikke som en eminent skuespiller.

Det er vanskelig å kaste terning på en film som dette, men «Rotløs Ungdom» er en foregangsfilm for seinere ungdomsfilmer, og en film av historisk betydning. Samtidig fungerer den som god underholdning den dag i dag, og kvalifiserer med det til en ekte klassiker.

Til etterretning

Kanskje en smule moraliserende skrev Dagbladets daværende anmelder 18. mai 1956: «En utvilsomt uhyggelig, men for et norsk publikum nokså hysterisk film, som vi kjenner oss skråsikre på utelukkende kan virke i negativ retning. Så fjernt ligger likevel amerikanske ungdomsproblemer, om man skal tro denne filmen, fra våre hjemlige, at så vel den desperate handlingen som appellen i den blir oss uvedkommende, men tilbake står sensasjonen og misforståtte idealer: gangsterromantikk, affektert tøffhet, brutalitet. Ungdommelig råkjøring i bil og fortrolig omgang med skytevåpen».

Og anmelderen konkluderte med: «Vi håper den ikke får lang levetid på Eldorado.»

Vel, det fikk den.