Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Gledelig sorg

EN ELEKTRONISK

dings som måler menneskelige følelser hadde vært artig å ha nå midt i stormen av Arafats nekrologer. Den kunne avslørt en ganske pinlig reaksjon: At millioner av palestinere puster lettet ut: Endelig kan de drømme om begynnelsen på reelle forhandlinger med Israel om en løsning som kan få slutt på snart 60 år med lidelse. Hos Arafats erkefiende, Israels statsminister Ariel Sharon, ville et følelses-meter registrert dyp sorg: Sammen med Arafat begraves nemlig Israels mytologiske bortforklaring som lyder «det finnes ingen partner for fred på den palestinske sider». Arafat har vært Israels geniale forsikringspolise mot smertefulle innrømmelser i mange tiår. For enkelte stemmer imidlertid den sørgende fasaden perfekt med deres indre sorg. I denne gruppen finner vi den norske Midtøsten-mafiaen. Fangen fra «Mukata» i Ramallah har gitt vårt lille land en anledning til å spille i verdens politiske Champions League. Norge har blåst en boble av varm luft rundt Palestinernes leder, og forsynt ham med en fasade av internasjonal anerkjennelse. Ved hjelp av slike «groupies» verden over kunne palestinernes største tragedie siden nederlaget i 1948 styre sitt folk i noe som virket som en evighet, og dermed ødelegge livet for krigens andre og tredje generasjoner. Med Arafat borte - hvem skal Thorbjørn Jagland hilse på når han vil slikke storpolitisk sol? Hvem skal den gjenfødte Willoch hedre? Hva skal Terje Rød-Larsen preke om? Hvem skal FAFO analysere? Og hvem skal norske ungdommer på Youngstorget CheGuevarasere?

TOMMELFINGERREGELEN

for de som skal lede Palestina etter Arafat-katastrofen må være å gjøre det motsatte av alt Arafat har gjort. Historien skal huske Arafat som mannen som aldri mistet en sjanse til å miste en sjanse. Og sjansen er nå: Israels påstand om at Arafat ikke var en partner for fred ble brukt som utsettelsestaktikk. Arafats midlertidige etterfølger (og sannsynligvis den kommende president) Abu-Mazen (Mahmoud Abas) må vise Israel at han er en partner: Han må i en definitiv og endelig erklæring gi avkall på kravet om at de som flyktet da Israel ble etablert i 1948 skal få vende tilbake. Punktum. Dette Rubicon klarte Arafat aldri å krysse. En slik utvetydig erklæring vil tvinge Israel til forhandlingsbordet. Enhver som utsetter denne smertefulle men uunngåelige innrømmelsen vil bare lure palestinerne, og dømmer enda en generasjon til krig og lidelse. Men Arafats arv må reverseres på flere fronter. Arafat har fått æren for å ha satt palestinernes sak på den internasjonale dagsorden. Ironisk nok var det Israels okkupasjon av Vestbredden og Gaza som åpnet for dette. Under jordansk og egyptisk kontroll - som varte til 1967 - ville en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza aldri kommet på tale. Arafat kan gjerne ligge i graven med æren, men det palestinere nå trenger er mat, frihet og fred. Det kunne ikke Arafat gi dem.

Da Arafat endelig fikk sjansen til å lede sitt folk på palestinsk jord, klarte ikke Arafat å erstatte pr-preget symbolpolitikk med hardt arbeid. Inntil han ble stengt inne i Ramallah av Sharon praktiserte Arafat en unik styringsmetode: Hver gang det skjedde noe galt i Palestina - og dette skjedde ofte - satt han seg på et fly og reiste ut av landet. Og reisemålet var ikke alltid Paris, hvor han forsynte sin kone med en stønad på flere millioner dollar. Han reiste like gjerne til verdens ledere, hvor en rød løper og foto-op erstattet en reell innsats for fred og nasjonsbygging hjemme. Disse snille vertene tok imot frigjøringsikonet, i stedet for å be den skulkende «president» om å bli hjemme for å bygge landet. Med dette var de medskyldige i Arafats kolossale svik mot det palestinske folk. La oss for all del håpe at Abu-Mazen ikke nå hopper rett i fanget på den norske fredsindustrien. Palestina har ikke behov for fred med Norge; men for fred med fienden, og fienden heter Israel. Reis gjerne til Jerusalem! Og husk: Den beste måte å miste israelernes tillit på er ved å søke trøst hos verdens yrkesmoralister. Dette klarte Arafat utmerket.

FRIGJØRINGSHELTER

blir ofte dårlige statsledere. Overgangen fra en geriljatilstand til regjeringsmakt skjer fra den ene dagen til den andre, og krever en omprogrammering fra ødeleggelse til oppbygging. Omverdens sympati forsvinner så snart krigen er vunnet, og man sitter igjen med et ruinert land . Arafat regjerte de palestinske områdene mens han fortsatt kjempet en frigjøringskamp. Den fungerte som en bortforklaring for dårlig regjeringsinnsats. Arafats etterfølger må kaste Arafats retorikk om at alt ondt skyldes Israel, og deretter starte ryddejobben. Den viktigste oppgaven er å komme terrorbevegelsene til livs. Det er Arafats verste arv, og direkte årsak til israelernes manglende tro på palestinerne. Terror gir Israels ekstremister et siste håp om å stanse tilbaketrekning. Ikke gi dem denne gaven!

Arafats pengesvindel er ikke det verste han har gjort mot den vaklende palestinske økonomien. Han hindret utvikling av bærekraftig økonomi ved torpedering av samarbeid med Israel på det økonomiske og profesjonelle plan. Uten naturresurser har den palestinske økonomien få veier å gå for å skape sysselsetting, velferd og vekst. Med avansert israelsk kunnskap kunne den billige palestinske arbeidskraften blitt konkurransedyktig, og nyte godt av Israels etablerte posisjon i det teknologiske verdensmarkedet. I årene etter Oslo-avtalen forsøkte flere titall israelske organisasjoner å hjelpe palestinerne med kunnskap- og kompetanseoverføring. Mens palestinske profesjonelle, akademikere og næringsledere tok imot Israels tilbud med entusiasme, var Arafats regjering innstilt på å stanset slik samarbeid. Potensialet ble aldri utnyttet. Da krigen mot Israel brøt ut i år 2000, ble hundretusener av palestinske dagarbeidere kastet ut av Israel. Men i Arafats økonomi var det ingen jobb som ventet på dem. De eneste som rekrutterte de ledige var terrorbevegelsene.

MED ARAFAT BORTE

er mulighetene for samarbeid mellom de to folkene bedre. Et symbolsk eksempel på dette er valget av gravsted: Palestinerne ønsket Jerusalem, Israel ville helst sende kisten til månen, eller Gaza. Mange fryktet et blodig sammenstøt, men den elegante kompromissløsningen i Ramallah var like imponerende som den var enkel. Innerst inne kunne ikke Arafat akseptere Israels eksistens, og dette skjønte israelerne. I landets kollektive fortelling havner Arafat i pulje med jødenes aller verste fiender gjennom tidene: Haman, Antiochus, Chmelnicki, og selvfølgelig Hitler.

Omverden skjønte aldri dette, unnlot å presse Arafat til å endre seg, og tillot dermed Israel å praktisere sin kyniske ikke-partnertaktikk. Palestinas nye leder er ikke spedalsk i Israel. Han må møte Israelske, og ikke norske, ledere så snart som mulig.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media