NORSK: Henrik Ibsen er en selvskreven del av «den norske kulturkanon». Foto: Scanpix
NORSK: Henrik Ibsen er en selvskreven del av «den norske kulturkanon». Foto: ScanpixVis mer

Gleden over norsk kultur kan ikke komme som et direktiv ovenfra

Høyre vil lage en liste over mest sentrale verkene i norsk kulturhistorie. Her er en liste over hvorfor det er en dårlig idé.


Kommentar

Høyre har de siste månedene forelsket seg i ideen om at norsk kultur er under en ny type press – og at det beste botemiddelet mot en tsunami av utenlandsk innflytelse er å identifisere og katalogisere fram en felles kulturforståelse for alle landets 5,2 millioner innbyggere.

Først ut var kulturminister Linda Hofstad Helleland og hennes «Vær stolt av det norske»-melding på Facebook i romjula. Der ramset hun opp en hel haug med produkter, mennesker og følelser hun mente var typisk norske, som Kvikkklunsj, brunost, dugnad, grøt, samt Oslo-, EU- og OL-skeptisisme. Nå følger kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen opp med å relansere Frp's forslag fra 2006 om «En norsk kulturkanon», en liste over de mest sentrale verkene i norsk kunst- og kulturhistorie.

Da Frp lanserte ideen var tanken at en norsk kulturkanon skulle belyse «hva norsk kultur er og hva det vil si å være norsk».

Forslaget ble nedstemt i kulturkomiteen – også av Høyre.

Denne gangen sier Røe Isaksen til Aftenposten at målet er «en felles samtale om hva som er de viktigste bærebjelkene i norsk kunst- og kulturtradisjon». Ideen er hentet fra Danmark, der de i 2005 etablerte en omdiskutert liste over 108 verker fordelt på ni kunstarter. Hvem som skal utarbeide den norske lista og hvordan det skal gjøres, er foreløpig i det blå, men Røe Isaksen er tydelig på at han først og fremst ser den som en mulighet for debatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er det eneste positive med dette forslaget.

Som kulturjournalister flest er jeg glad i lister, kåringer og årsoppsummeringer. Lister med tydelige avsendere, subjektivt innhold produsert av privatpersoner og presse.

Derfor har jeg laget min egen liste over hvorfor denne ideen burde dø på skissestadiet.

1) At den offentlige norske stat skal definere hva som er norsk kultur, som en slags objektiv sannhet, et direktiv ovenfra, er rett og slett en elendig idé.

2) Listas symbolverdi vil per definisjon være ekskluderende. Med en gang det finnes klare kriterier, vil det være noe eller noen som faller utenfor. For eksempel: Henrik Ibsen bodde 27 år i utlandet, er han egentlig norsk nok?

3) Er det virkelig politikernes ansvar å skulle rangere og definere hva som er bra og dårlig kultur?

4) En kulturkanon blir så å si umulig å avgrense i tid. Hvis lista består av kunst produsert fram til 2005, for eksempel, ekskluderes samtidskunsten. Da blir lista irrelevant. Samtidig er det vanskelig å skulle sette nyere verk inn en kanon, vi vet ennå ikke om de tåler tidens tann.

5) Kultur er et flytende begrep. Hva som er definert som viktig er til enhver tid under debatt. I pressen, på bar, i kommentarfeltene på Facebook. En kanon vil ikke oppmuntre til debatt, den vil fryse den.

6) Den norske kanon finnes allerede. I historiebøker. På skolepensum. Det vi trenger er nye helter å hylle, ikke å bite oss fast i de gamle som blodigler.

7) For hvem er det vi forsøker å lure her, egentlig? Hvis målet er å få ungdommen til å konsumere mer tradisjonskultur, få dem til å lese «Synnøve Solbakken» med lyst, glede og nasjonalromantiske stjerner i øynene, hjelper det aldri å klaske en pamflett med stempelet «En del av den norske kulturkanon» på pulten.

Gleden over norsk kultur kan aldri komme som et direktiv ovenfra.