Tung, tung politisk rap: Young Jeezy i aksjon, circa 2008.     REUTERS/Mario Anzuoni (UNITED STATES)
Tung, tung politisk rap: Young Jeezy i aksjon, circa 2008.     REUTERS/Mario Anzuoni (UNITED STATES)Vis mer

Presidenten hans var svart.

Gleden som forsvant

Young Jeezys tunge trap-musikk var fakkelen som viste vei inn i Obama-æraen. Nå ligger sjangeren i stummende mørke.

Vi har alle opplevd det. Før eller senere slutter artisten du elsker høyest å lage musikken du elsker høyest. Bare de aller færreste klarer å holde seg på topp - kunstnerisk og kommersielt - over mer enn en femårsperiode.

Kan de komme tilbake? Eller er inspirasjonen tapt for alltid? Du gir dem en sjanse, og så en sjanse til, og kanskje enda en. Men selv om du kan høre fjerne ekko av det som engang fikk hjertet til å slå fortere, uteblir magien. Du nærmer deg favorittartisten med et skeptisk, avfortryllet blikk.

Selv har jeg hatt det sånn med Future en stund nå. Frem til 2015s «DS2» var han favorittartisten min, rett og slett. Jeg googlet opp og kjælte for hver minste mp3 han var involvert i, evig nysgjerrig på hva han kunne ha funnet på denne gang. Men etter DS2? Det er kjedelig, det er repetitivt, jeg liker det ikke og jeg bryr meg ikke. Beklager. «Breaking up is so very hard to do

Delvis handler det om at Future har forandret seg. Bruddet i Futures musikk sammenfaller med det stygge bruddet med forloveden Ciara, som han fikk en sønn med, lille Future. Det er fristende å tenke at Future mistet kontakt med fremtiden da han forlot lille Future hos Ciara og forloveden hennes, Russell Wilson, men ettersom man ikke skal tøyse med andre menneskers personlige tragedier, skal jeg la være.

Før bruddet laget Future søkende, triumferende, optimistisk og, ja, fremtidsrettet musikk, med følelsene skjøvet langt frem i monitor. Fortiden var vond, og nået fullt av smerte og avhengighet, men drivkraften var ønsket om og troen på overskridelse. Alt kunne bli bedre, trass i all dritten. Skru på det lyset!

Etter bruddet får vi en grøt av aggresjon, desillusjon og skyldfølelse - og dét er når det er interessant. Ellers går det bare på tomgang, som på albumet han slapp nå på fredag, det som bare heter «Future». Det er greit nok, innimellom ganske bra, og det selger jo. Future er flink, produsentene hans er flinke, og det smeller der det skal. Men det er ikke noen fremtid der.

For ordens skyld er ikke dette bare et Future-problem, men et samtidspop-problem. Nesten alle de låtene som har toppet de amerikanske hitlistene det siste året er desillusjonerte, på grensen til det sutrete. Det er The Chainsmokers, som disser dama de ender opp sammen med på «Closer», hun med tattisen og bilen hun ikke har råd til, og sverger på at de aldri skal bli eldre, helt uten overbevisning. Eller Sia og Drake, som begge, hver på sin kant, hevder at å danse er det eneste som betyr noe i en krevende verden, men som høres ubeskrivelig triste ut der de danser i vei.

Så hva skjedde med optimismen og fremtidstroen? Er det tilfeldig at den forsvant fra popmusikken i takt med at Obama nærmet seg slutten at av sin siste presidentperiode? Kanskje. Men jeg tror ikke det. Sammenhengen slo meg med full kraft da jeg, etter å ha hørt en Popcast om Obama og popmusikken, lette meg frem til en snart ett år gammel New Yorker-artikkel av David Remnick, der Obama, suveren som alltid, uttaler seg om Aretha Franklins kunst:

«Nobody embodies more fully the connection between the African-American spiritual, the blues, R. & B., rock and roll — the way that hardship and sorrow were transformed into something full of beauty and vitality and hope... American history wells up when Aretha sings. That’s why, when she sits down at a piano and sings «A Natural Woman», she can move me to tears—the same way that Ray Charles’s version of «America the Beautiful» will always be in my view the most patriotic piece of music ever performed—because it captures the fullness of the American experience, the view from the bottom as well as the top, the good and the bad, and the possibility of synthesis, reconciliation, transcendence.»

Lidelsen som forvandles til noe vakkert, uten å skjule det store mørket. Utsikten fra bunnen og toppen samtidig, og muligheten for overskridelse, syntese og forsoning. Det er, for å si det enkelt, forbindelseslinjen mellom soulmusikk på sitt aller beste - altså Aretha Franklin - og USAs 44. president, på hans aller beste. Hos begge finner man overbevisningen om at fremtiden kan bli bedre, om en bare konfronterer problemene uten å dekke til det som er vanskelig og vondt.

Det ironiske er likevel at vi jo slett ikke er der nå, etter Obama. I hvert fall ikke i rapmusikken. Du hører dynamikken Obama beskriver - lyset og skyggen i samme bilde - hos Beyoncé. Og du hører den i tidlig Future, men sjelden i dagens Future, som liker seg litt for godt i alt som er vanskelig og vondt. Misforstå meg rett, jeg vil ikke at han skal late som om han har det bra. Jeg orker bare ikke musikk blottet for retning, overskudd og ambisjoner.

Og joda, det finnes absolutt overskudd og ambisjoner hos andre av dagens artister, som Rae Sremmurd, Migos eller Gucci Mane. Men ikke helt slik som for åtte år siden, da Obama var fersk og lovende. Remnicks Aretha-artikkel fikk meg nemlig aller mest til å tenke på en annen artist som engang laget musikk jeg elsket: Atlanta-rapperen Young Jeezy, alias «The Snowman» alias Jeezy.

Young Jeezy var en smått revolusjonær skikkelse på rapscenen - eller snarere trapscenen - i Atlanta, Georgia rundt 2005-06, en sånn en som man enten elsket eller hatet. Dels fordi han rappet på en karakteristisk måte, sakte, og med en raspende, rusten stemme som liksom svever over vannene som en annen hellig ånd, med et enkelt ordforråd, bred humor og masse breiale ad libs som ikke bare fylte ut linjene, men nærmest konkurrerte med dem: «That's riiiiiiiiight!» «ayyyyeee!» «yeeeeeah!», og ikke minst «Ha ha!». Og dels på grunn av hans tvilsomme karakter, ettersom Snømannen var en gjeng-affiliert dopdealer som en gang sendte fire bevæpnede bøller for å stjele Gucci Manes kjede, noe som resulterte i en død bølle og en frifunnet Mane.

Men det var Jeezy som skrev den definitive Obama-låta, «My President Is Black», sluppet i september 2008, og ganske sikkert en viktig grunn til at utfordreren fra Chicago mobiliserte så mange velgere i det Donald Trump eufemistisk omtaler som «inner cities». Da Obama gjorde seg klar for gjenvalg i 2012, spøkte han med at mens han i første presidentperiode hadde sunget Al Green, skulle han nå satse på Young Jeezy - og la til at han hørte Michelle rope «Yeeeeeah» i bakgrunnen. Visstnok ble Jeezy også invitert til en av presidentens middager i New York, men avvist i døra av Secret Service, som ikke kunne la en så farlig mann dele rom med landets øverste leder.

Men Jeezys beste musikk faller lett inn under den beskrivelsen Obama ga av souldronningens kunst. Den handler om å motivere seg selv og andre til å gjøre det som må gjøres, til å holde ut, selv når oddsene mot en virker overveldende. Om at bare himmelen setter grenser. Den forvandler smerte, vold og skjellsord til en særegen form for skjønnhet, og ser verden samtidig fra toppen og den dypeste avgrunnen. Mest av alt forestiller den seg en bedre verden, selv om den sjelden klarer å forestille seg at denne bedre verdenen kan finne sted utenfor den lille sfæren der en tilegner seg materielle goder, nytelse, respekt og kanskje til og med kjærlighet, en sjelden gang. Den tror, med andre ord, ikke på politisk fremgang. Den tror ikke på at også den svarte befolkningen kan bli del av et større fellesskap.

Ikke før med «My President Is Black» i 2008. Den låta tror på det fellesskapet og den tror på fremtiden. Du hører det i de seierssikre, men samtidig sørgmodige synth-blåserne som bare fortsetter opp og opp og opp, og i den sakte, marsj-aktige rytmen. Du hører det i smilet i Jeezys stemme, i følelsen av å ha kommet frem. Jeg hadde vært fristet til å skrive «kommet hjem» om det ikke var for at Jeezy i refrenget passer på å understreke at hjemmet er og blir tomt:

«My president is black, my Lambo's blue
And I'll be goddamned if my rims ain't too.
My momma ain't at home, and daddy's still in jail
Trying to make a plate, anybody seen the scale?»

Det er et perfekt allsangrefreng, som balanserer triumf mot nederlag. Presidenten er svart, og plutselig får verden farge: bilen og hjulkapslene er blå, i likhet med Demokratenes parti og gjengen Jeezy hører til, the Crips. Pengene er lysegrønne, skoene lysegrå, og dopen hvit. Men hjemmet er altså tomt. Pappa er i fengsel, og mamma? Kanskje jobber hun. Vi vet det ikke. Det nytter uansett ikke å hvile på sine laurbær. Dopen må kokes.

Og etter å ha langet ut mot George Bush og krigen mot narkotika, men for oljen, omfavner låta overdrivelsen, og finner seg selv der. Førsteversets mest ikoniske linjer handler om å sende e-post, noe som jo fortsatt kunne føles nytt og moderne i 2008. Men det er ikke hvem som helst Jeezy sender e-post til:

«I say and I quote, "We need a miracle"
And I say a miracle cause this shit is hysterical
By my nephews and nieces, I will email Jesus
Tell him forward to Moses and CC Allah!
»

Jeezy har åpenbart ikke e-post-adressen til Moses og Allah selv, så Jesus må videresende. Posten må frem! Og ikke bare her nede på jorda, men også der oppe i himmelen, der kristne, jødiske og muslimske guddommer åpenbart chatter. Det er overdådig, storslagent, morsomt og tullete, og det har mange lag med betydning. Men mest av alt er det affirmativt: det bekrefter at verden kan være god. Som det heter i en annen av Jeezys fineste hits: «And I luv it.»

Det sørgelige er likevel at albumet låta er hentet fra, «The Recession», også var siste gang Jeezy var på kunstnerisk på topp. Låter, album og mixtapes fulgte, og fra tid til annen fikk han en liten hit, eller han fikk være med på andres hits. Men han var ikke lenger den som satte dagsorden. Dynamikken forsvant.

Lenge tenkte jeg at det bare dreide seg om idétørke. Slikt skjer jo. Men kanskje er det så enkelt som at Obama-æraen tok knekken på ham. Rapmusikken handler ikke med dop, men med statusobjekter. Og plutselig var den villeste fantasien blitt virkelighet. Presidenten var faktisk svart. Himmelen var nådd. Men den var full av mørke, republikanske skyer.

Da Obama kom inn, forsvant en viktig dimensjon ut av raplyrikken: drømmen om absolutt suverenitet. Eller den ble skilt ut som fantasi og fiksjon, adskilt fra virkeligheten. For dem som forsøkte å være i virkeligheten, ble alt stadig mer nyansert, komplisert, grumsete, mumlete og trøblete. Når gleden viser seg nå, er den som regel enten frivol og infantil, og del av et smålåtent generasjonsopprør. Vi trenger jo absolutt slike. Likevel savner jeg det lyset som skinte i den tyngste rapmusikken fra Atlanta, og som strålte aller kraftigst hos nettopp Young Jeezy mellom 2005 og 2008. Det lyset kommer aldri tilbake. Men verden er mørk nok som den er, og jeg trenger noe å tro på.