Gledesløst

Eddie Vedder & co ble for store for sitt eget beste den gangen på begynnelsen av 90-tallet. De sliter med ettervirkningene ennå. Pearl Jam er ubehjelpelige i et så stort format som Oslo Spektrum.

Pearl Jams konsert i kjelleren på Chateau Neuf i februar 1992 er vår generasjons svar på Sex Pistols-gigen på Pingvin Club i 1976. Det lyser ennå i øynene på de som var tilstede når de forteller om Eddie Vedder som hang etter lysriggen og den totale symbiosen mellom band og publikum den vinterkvelden.

Sky skokikkere

Antagelig var det synd at Pearl Jam ikke forble i klubbformatet. Bandet verken ønsker eller evner å utnytte et enormt lokale som Oslo Spektrum. De lever opp til grønsjmyten om sky skokikkere uten staffasje.

Men verre er det at hele Pearl Jam - bandet, musikken og opptredenen - framstår som en karismafri sone. De kommuniserer verken med hverandre eller publikum, og de responderer til publikums entusiasme med en likeglad holdning.

Forknytte

De gjør en helt praktfull versjon av grønsjens nasjonalsang, «Alive». Og Eddie Vedder har nerven i behold gjennom det meste av konserten, uavhengig av resten av bandet og kvaliteten på sangene. Låtene fra den første halvdelen av karrieren kan ikke slå feil. Låtene de har laget etter 1994 framstår altfor ofte som forknytte, fargeløse og lite visjonære. Akkurat som Pearl Jam som konsertband. De oppleves som introverte i holdningen og anspente i uttrykket, men også som lite virituose og grå. Når alt kommer til alt er kanskje ikke Pearl Jam det store, viktige rockebandet man skal ha det til. På en kveld da publikum stod for all lidenskapen virket det ikke slik.

Skjønt avslutteren «Fuckin' Up» strålte det av. Men det er en Neil Young-låt.