Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Glem «Drageløperen», dette er Khaled Hosseinis desidert beste roman

Fortjener å bli bestselger.

BESTE HITTIL: Bestselgerforfatter Khaled Hosseini, her fotografert under en boksignering for sin nye bok i New York. Foto: NTB SCANPIC / Charles Sykes/Invision/AP
BESTE HITTIL: Bestselgerforfatter Khaled Hosseini, her fotografert under en boksignering for sin nye bok i New York. Foto: NTB SCANPIC / Charles Sykes/Invision/AP Vis mer

ANMELDELSE: Det er heller sjelden at en bestselgende forfatter velger seg bort fra en svært vellykket oppskrift, og setter seg fore å lage mer kompleks litteratur, både i stil og tema.

Det gjør Khaled Hosseini.

I «Og fjellene ga gjenlyd» har han skrevet seg opp fra melodramaet og de nokså lettkjøpte menneskeskildringene i sine tidligere bøker, og laget en variert og underholdende fortelling som strekker seg fra femtitallet frem til i dag.

Som en stafett
Afghanistans skjebne danner ikke overraskende en slags kjerne.Tittelen er riktignok ganske pompøs, men den har en betydning for fortellingen. I stedet for å lage en story fra a til å, har Hosseini laget åtte fortellinger der mennesker, som er bipersoner i en fortelling, blir hovedperson i den neste. Nærmest som en stafett — eller som tittelen sier, en fortelling om mennesker hvis handlinger skaper gjenlyd i andres liv. Fortellerteknisk fungerer det overraskende godt.

Boka åpner i 1952. Fattige Abdullah er på vei fra en fattig liten landsby til Kabul. Han har med sine to barn, Abdullah på ni og Pari på tre. Pari skal selges. Et overklasseektepar som ikke kan få barn, har kjøpt henne. Kona i huset er poet; vakker, ulykkelig, selvopptatt og frigjort. Ektemannen er en mild, men arrogant og fjern aristokrat.

Må glemme familien
Salget skjer via barnas onkel, som er ekteparets sjåfør. Abdullah er knust. Pari på tre blir tvunget til å glemme sin biologiske familie. Hun havner i Paris med sin artistiske mor. Hvordan det går med henne der, får vi i en senere fortelling.  

«Langt bortenfor det som er rett og galt, ligger det en slette. Jeg møter deg der,» heter det i bokas åpningsmotto, som er hentet fra en trettenhundretallspoet. Og nettopp det er tematikken i boka.

Mer nyanserte skildringer
I motsetning til Hosseinis tidligere romaner «Drageløperen» og «Tusen strålende soler», der menneskene enten er veldig slemme eller veldig snille, er menneskeskildringene i denne boka langt mer nyansert. Det finnes egentlig hverken helter eller antihelter — bare mennesker som gjør som best de kan — og ofte står overfor helt umulige moralske valg.  

Glem «Drageløperen», dette er Khaled Hosseinis desidert beste roman

Som i åpningsfortellingen selvsagt, der en mann må selge et av sine barn for å redde familien. Eller i fortellingen om stemoren til søskenparet, som har en slags Kain og Abel-aktig vinkling på et tvillingsøsterpar. Stemoren som den grimme, søsteren som den vakre — og en fatal handling som ødelegger dem begge.

Feige leger og krigsforbrytere
Til tross for at vi både havner i kunstnerlivet i Paris, eksilantenes USA og et konkursrammet Hellas, er det Afghanistans skjebne som naturlig nok går igjen i fortellingene. Her er blant annet en fortelling om en ung gutt, hvis far er krigshelt. Tror han. Inntil han gjennom en fattig flyktning — Abdullahs nevø for øvrig - forstår at alle de servile menneskene rundt faren ikke handler av respekt men av frykt — og at faren egentlig en krigsforbryter fra Taliban-tiden.

Khaled Hossini er selv født i Kabul, med en mor som var lærer og en far diplomat. De rømte da han var fem, og havnet til slutt i USA, der Hosseini senere utdannet seg til lege.

Forsettene forsvinner
En mulig gjenklang av det finner vi i fortellingen om den afghansk-amerikanske legen som vender tilbake til Kabul etter at de flyktet derfra da han var barn. Han blir oppslukt av skjebnen til ei lita jente, som har fått en øks i hodet etter en familiefeide. Hun trenger operasjon, han lover å hjelpe henne. Men da han kommer hjem til USA, sine bortskjemte barn og godt betalte prestisjejobb, forsvinner forsettene: «Han erkjenner at den sterke besluttsomheten som grep ham, hadde vært som en illusjon, en luftspeiling . Avstanden mellom dem var uendelig, uoverstigelig.»

Men noen velger å gjøre noe med elendigheten: Her er en fortelling om en gresk lege som reiser til Kabul og blir der. Han oppretter sykehus i herskapshuset der det rike ekteparet en gang bodde, og vi får vite den egentlig nokså lite heroiske bakgrunnen for hvorfor han vier sitt liv til å hjelpe nødlidne.

Familiebånd
Hosseini er en proff forteller. Han er både stram og dramatisk. Han kan bruke ekstreme virkemidler, men haler seg inn igjen. Tematisk har han et slags gjennomgangstema: Familiebånd, som er langt sterkere og mer definerende i Østen enn Vesten. I «Drageløperen» er det far og sønn. I «Tusen strålende soler» er det mor og datter. Og i denne boka er det altså søskenkjærlighet. For det er åpningsfortellingen om Abdullah og Pari som danner rammen for hele romanen. Driven i boka er hvorvidt de møter hverandre igjen.

Der forventer vi en hollywoodsk tåreperseavslutning. Det unngår Hosseini overraskende nok, i en bok som helt åpenbart — og langt mer fortjent enn de to foregående — kommer til å bli en bestselger.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media