METAL: Metallicas James Hetfield imponerte Ivar Peersen fra Enslaved på Valle Hovin. 
Foto: John Terje Pedersen / Dagbladet
METAL: Metallicas James Hetfield imponerte Ivar Peersen fra Enslaved på Valle Hovin. Foto: John Terje Pedersen / DagbladetVis mer

Glem gnål om at rocken dør med Rolling Stones og hudkremen deres

Gjesteanmelder Ivar Peersen fra Enslaved har fortsatt klokkertro på Metallica etter Valle Hovin-konserten.


De gamle er eldst, sånn er det jo.

Men det er ikke nødvendig å være mer gamlis enn man er.

Og det blir dere når dere dukker opp i idiotiske reklamefilmer på storskjermene, for deres egen (les: apparatet rundt) sms-konkurranse om å stemme frem et av tre ekstranummer, kjære Metallica.

Hurtig kryss-klipping mellom bilder av gutta med laptop og instruksjoner om hvordan man stemmer.... «Send blablabla til blablabla for kroner blabla for å stemme frem din favoritt.»

Urgh.

Det er jo for å unngå sånt vi er Metal-hoder, lzm. Lol, not.

Sur på 90-tallet Jeg skal være den første til å innrømme at jeg kom over fjellet med litt negativt ladede forventninger.

Metallica var enormt svært for meg på slutten av 80-tallet, så skal jeg innrømme at jeg ble litt sur på 90-tallet, for ikke å snakke om at jeg mer eller mindre ga opp etter å ha sett «Some Kind of Monster»-dokumentaren.

«St. Anger» skulle jeg ikke engang nevne.

Damn.

Så er det så flott dette med at uventede ting av og til skjer.

Er det lyden av en liten sprekk som slås i kynismens harde skall; der Ennio Morricones «Ecstacy of Gold» klinger over anlegget?

På hver side av scenen ser vi klynger av fans som står trippende; gutta i bandet er bortom, og knokler møtes.

Dette føles som bandets egen regi, og den umetalliske smaken i kjeften etter sms-boardsene, og nevnte bekymringer, begynner så vidt å slippe taket i det Metallica knuser i gang «Battery».

De går rett videre i «Master of Puppets», og jeg hører meg selv tenke at denne avstemmingsmodellen kanskje ikke var så dum likevel.

Eldre Gutta er grå, og tidvis tynne i håret, og hud skrukker.

Fantastisk!

Etter siste ukes oppslag om at Mick Jagger bruker hudkrem med kaviar, avanserte frisører og norske trenere, er det en befrielse å se folk som ser ut som om de faktisk er like mange år eldre som det er gått år siden jeg skyndet meg hjem fra ungdomsskolen for å se om «One»-videoen var med i musikkvideoprogrammet som begynte på Nrk i fire-tiden.

Grått hår, eller ex-hår for den saks skyld, er et hederstegn!

Om nevnte dokumentar er en tidvis pinlig dokumentasjon av menn og bandet deres i midtlivskrise, så avsluttes den med et glimt av håp: ansettelsen (det er jo dét det er) av bassist Robert Trujillo.

Snakk om scoop.

Fyren er i min mening den som leverer sterkest musikalsk på scenen; han behandler arven fra Cliff Burton med den ømheten og respekten fansen og bandet forventer og forlanger, han er energisk og tilstedeværende uten å ta for mye plass (det evige problem for «de nye» blant de gamle).

Subtil genialitet.

Verdens beste Det beste med solopartiene er å høre hvorfor James Hetfield er verdens beste Thrash-rytmegitarist.

Det er så tight, det er så drivende, det er så autoritært.

James er kveldens stjerne.

Så får det heller være at det i noen nanosekund her og lugger litt når gitaristen thrasher sammen på gamlelåtene; der farten på «dempet nedoverplektring» tidvis er hysterisk.

Alle kan ikke være James Hetfield.

Under «Sanitarium (Welcome Home)» viser Oslo at det ikke bare er Bergen som har det i kjeften: allsangen imponerer tydelig bandet.

Men vi er nervøs for partiene mot slutten: vil de fryktede beina til Lars henge med?

De gjør faktisk det, men det er langt fra noe frampek for resten av kvelden.

Herfra går det utfor for danskens doble basstrommer («va fanden laver du, mann?»).

Det er jo ingen tvil om at han vil og gidder prøve (den nye låten «Lords of Summer» har til alt overmål en haug med doble basstrommer skrevet inn; det er kamikaze-låtskriving med Lars på trommer; respect).

Det gis oppvisninger i old-school Thrash Metal over en lav sko i kveld, og vi lytter.

«Ride the Lightening» er nesten komisk fett levert.

Lyden er skrudd inn, og Big Mick har løst Valle Hovin; gitarlyden i særs er fortreffelig, tung og presis.

Gode lydforhold I andre enden av realness-skalaen er det stemt frem en del «Black Album»-goldies.

Om det er gode lydforhold, den lettere ekstatiske stemningen i godgjengen jeg står midt i på tribunen, eller bare jeg som har blitt litt eldre også (litt grått i skjegget, ja): jeg tok meg selv i å få skikkelig fot på både «The Unforgiven» og «Enter Sandman».

Metallica?s store kommersielle suksess med dette albumet må nok kanskje, som sidemannen påpekte, sees i kontekst.

Visst er det ikke 80-talls klassikerne, men gud bedre (!) så mye grusomhet som kom ut av 90-talls-«Metal» (Limp Bizkit, anyone?) — sett i det lyset er «Black Album» purt gull.

Tiden er kommet for tittelsporet fra «...and Justice For All», som jeg våger hevde er et av de aller største Thrash Metal-albumene.

Låtene herfra blir en blandet opplevelse; mens «...and Justice» og  «Blackened» er episk og treffer blink, blir «One» mer eller mindre spolert av at trommisens slitne bein trekker en av de største Metallica-låtene ned.

All verdens godvilje klarer dessverre ikke å dekke over den nedturen.

At gutta også inviterer inn fansen fra sidescenen til å introdusere låter er meget charmant, og gir sannhetsgehalt til gentleman-James? repetisjon av Metallica og fansen som en «family».

Wow Når han sier «wow, you guys know the words and everything», er det dagens understatement.

Kveldens vinner er for meg «Orion»; instrumentalen gir meg gåsehud, ståpels og en kanskje overdreven revitalisert tro på Thrash som kunstform.

Episk.

Kongeaften Det ble en kongeaften, tross skepsis og enerverende sms-avstemminger — ja forresten, var det jo passende at en Karmøybu (no offense, kjenner fyren) introdusert den éne låten de kunne klart seg uten på setlisten: «Whiskey in the Jar»(«-Jar Binks» — for nerder er begge fenomenene like irriterende ekstra-dill som ikke trengs, i det ).

Metallica er helt topp det, uten at man må dra i gang Bonnie Tyler-låverock med heavy-lyd.

Men folket bestemte — så utrolig passende i dette jubileumsåret — og alt i alt gjorde de en god jobb.

Helt opp på terningen kom vi ikke; det går bare ikke an når det er så mange grom-riff som skjemmes av at de ikke blir spilt skikkelig.

Det må gå an på dette nivået; det finnes coacher, Snåsa-menn, bulgarske turntrenere, og alle mulige slags ressurser som skulle fått det umulige til å bli mulig.

Men når glippetakene presenteres med denne typen attitude er det mer enn tilgivelig.
 
Det piper i ørene, og det er ikke på grunn av bandet, men på grunn av folk som skrek rundt meg.

Jeg foreslår at vi glemmer gnål om at rocken dør med Rolling Stones og hudkremen deres, om at det er så mye som ikke er ekte rock og bladdi-bladdi: enn så lenge har vi Metallica -  og som bandene før de viste: vi har en god del mer storslått hard rock og metal i vente.

At det blir en kanskje småsvak femmer i stedet for en sterk firer skyldes klokkertro på metal.

Saklig.