MERITTER ELLER KVOTERING? Festivaler, plateselskaper, media og andre aktører i musikkbransjen må kunne velge fritt. Men kanskje bør man opprette en statlig skole og 40 prosent av nøkkelposisjonene bør innehas av kvinner blant innvilgede søknader, skriver kronikkforfatteren. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
MERITTER ELLER KVOTERING? Festivaler, plateselskaper, media og andre aktører i musikkbransjen må kunne velge fritt. Men kanskje bør man opprette en statlig skole og 40 prosent av nøkkelposisjonene bør innehas av kvinner blant innvilgede søknader, skriver kronikkforfatteren. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Glem gubbene

Det er andre måter å få flere kvinner i musikkbransjen enn å overbevise mektige menn.

Meninger

Jeg har alltid sett meg selv i opposisjon til dem i posisjon, og det trives jeg med.

I musikkbransjen har gubbene vært dem med posisjon. Det er mye som skiller meg og gubbene. Mine favorittjeans er grønne, deres er sorte. Jeg har mye hår på hodet, de har lite. Vi kan begge sitte oppe hele natten, men i motsetning til dem greier ikke jeg å kontinuerlig holde samtalen i gang rundt bandet jeg er villig til å dø for. Jeg er ikke villig til å dø for en eneste gubbeartist i hele verden.

Jeg opplevde min første Spellemannpris ved årtusenskiftet. Tilfeldighetene skulle ha til at det året vant artisten jeg representerte fire Spellemannspriser inkludert hedersprisen. Vi hadde sammen entret musikkbransjen året før. Utover natten kom selve gubbehøvdingen mot meg, jeg håpet endelig på en anerkjennende gratulasjon fra mannen som inntil da hverken hadde hilst eller svart på mine henvendelser.

Det ble ingen gratulasjon, men på vei til nattbussen fikk jeg med meg en moralpreken om at slike som meg, som snakket høyt om å dyrke vinnere, burde være forsiktige, og vise mer respekt for musikkbransjen og dens historie.

Jeg dro litt fortumlet, av flere årsaker, med alle fire trofeene gjenglemt under bordet. Dagen etter ble jeg vekket av en ukjent jente som ringte meg, hun hadde tatt vare på gullet jeg hadde glemt.

Med utgangspunkt i min egen historie kjenner jeg meg godt igjen når kvinnene krever mer respekt og aksept for sitt virke i musikkbransjen, selv om jeg er mann.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Jeg har også vært så lenge i opposisjon at jeg mener det er viktig å bruke min posisjon til å ta ansvar i kjønnsdebatten som nå veksles i musikkbransjen.

Glem den tellinga en liten stund, alle ser og forstår skjevheten. Det som er viktig er hvorfor det er slik, hva som er målet og virkemidlene som trengs for å oppnå det.

Målet er kanskje det enkleste. Musikkbransjen bør som alle andre deler av samfunnet ha like muligheter for alle, ikke bare kjønn, men også religion, etnisitet og seksualitet etc. Likestillingsloven ble vedtatt i 1978, og skal fremme like muligheter for alle, spesielt mellom kjønnene. Jeg tror det er bred enighet om at det ikke er reell likestilling i musikkbransjen.

Foreløpig virker det som om debatten mest handler om at norske bransjekvinner krever 50 prosent kvinnelige frontfigurer. Det fremstår altså som om noen kjemper en kamp for noen andre.

Jeg ser gjerne flere kvinnelige artister. Jeg savner enda mer kvinnelige produsenter, lysteknikere, trommiser og musikkadvokater. Likestilling handler om alle, ikke bare de mest synlige posisjonene, vi trenger flere kvinner i nøkkelposisjoner.

Et konkret forslag fra meg er: minst 40 prosent kvinner i nøkkelposisjoner innen 2019.

Både prosenten og tidshorisonten kan man diskuteres, men jeg tror det er viktig å enes om et felles mål.

Jeg tror mye av årsaken til skjevheten er mangelen på en formell utdanning. Filmbransjen er også en fragmentert bransje med alt fra lysteknikere til regissører, men de har allikevel en felles utdanningsinstitusjon i den norske filmskolen på Lillehammer. Skolen tilbyr høyere utdanning opp til masternivå. Det er mange med god utdannelse i musikkbransjen, og flere høyskoler tilbyr utdanning rettet mot musikkbransjen, men en utdanningsinstitusjon for hele bransjen vil også gi en helt annen annerkjennelse av bransjen, og den vil bli enda mer attraktiv for kvinner og menn. Dette er en sterk kontrast til rockeillusjonen som handler om å hive seg ut i fritt fall uten sikkerhetsnett.

Mange vil sikkert hevde at i et historisk perspektiv så er dette argumentet et parentes, men jeg er overbevist om at filmskolens nesten 20-årige eksistens har betydd mye for dagens filmbransje og likestillingen i den.

Det er mange måter å oppnå målene på, jeg vil i første omgang dele dem opp i tregrupper. Radikal kvotering, moderat kvotering og stimulering.

Kvotering kan være en form for systematisk diskriminering, derfor tenker jeg at et mildeste inngreps prinsipp bør være førende for prosessen, altså at mer inngripende tiltak ikke skal benyttes før mildere inngrep er forsøkt.

Radikal kvotering (å foretrekke et alternativ, fremfor et eller flere som er bedre) er etter min mening et ekstremt virkemiddel som overraskende dominerer debatten som nå går i musikkbransjen.. Skal journalister pålegges å velge en kvinne fremfor ønsket mann, skal en festival booker pålegges å velge en kvinnelig headliner fremfor den ønskede mannlige?

Dette innebærer også at en kvinnelig festivalheadliner (kvotert inn eller ikke) på selve karrierehøydepunktet kanskje ikke får muligheten til å velge mest ønskede, eller kanskje blant de 30 mest ønskede lydteknikerne, av samme årsak.

Jeg er mer tilehenger av moderat kjønnskvotering, altså at når kvalifikasjonene til to kandidater er tilnærmet like, så skal det kvoterte kjønnet velges. Men jeg tror subjektiviteten som preger musikkbransjen og andre kreative bransjer gjør det vanskelig å objektivt likestille to kandidater. Derfor tror jeg denne modellen er vanskelig å gjennomføre praktisk.

De to nevnte modellene tror jeg uansett det er vanskelig å pålegge frie markedsaktører. Festivaler, plateselskaper, artister, media og alle andre er avhengige av frie valg.

Likestilling er et samfunnsansvar og jeg tror de beste forutsetninger for kreativitet, noe en bærekraftig musikkbransje er avhengig av, er minst mulig reguleringer og pålegg.

Det bærende elementet i musikkbransjen og alle andre bransjer er penger. Dessverre er det ikke vanlige penger men en kunstig åndedrett av offentlige støtteordninger og vederlagspenger. Siden likestilling er et samfunnsansvar mener jeg det beste virkemiddelet er disse pengene. Den dagen vi foretrekker de søkerne med minst 40 prosent kvinner i nøkkelposisjoner når søknadene ellers fremstår som like, så er jeg sikker på at vi vil oppleve en umiddelbar endring.

Som nestleder i Norsk filminstitutt har jeg jobbet tett med likestillingsproblematikken i mange år.

Arbeidet startet i 2009. Da var kvinneandelen i norsk film på 20 prosent. Vårt eneste virkemiddel er å styre pengene mot dem som har fokus på likestilling og i dag, fem år senere, er vi farlig nærme målet på 40 prosent. Det gjenstår mye arbeid da tallene ennå er preget av usikkerhet, men det er uansett en enorm endring i en liten bransje på kort tid.

Og selv om jeg skal være forsiktig med å trekke udokumenterte slutninger er det grunn til å tro dette en av grunnene til at norsk film aldri har hatt større suksess, i Norge og i utlandet, kvantitativt og kvalitativt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook