SKOGSEVENTYR FOR VOKSNE: Rødkledd fristerinne? Løssluppen pike på jakt etter eventyr? Uskyldsren kvinne, som blir fristet til sengs? Tolkningene av eventyret om Rødhette er utallige. Amanda Seyfried, kjent fra rollen som Sophie i «Mamma Mia», spiller tittelrollen i «Red Riding Hood», som har USA-premiere 11. mars. Filmen er den første i en lang rekke Hollywood-produksjoner som nå henter inspirasjon fra de klassiske eventyrene.
SKOGSEVENTYR FOR VOKSNE: Rødkledd fristerinne? Løssluppen pike på jakt etter eventyr? Uskyldsren kvinne, som blir fristet til sengs? Tolkningene av eventyret om Rødhette er utallige. Amanda Seyfried, kjent fra rollen som Sophie i «Mamma Mia», spiller tittelrollen i «Red Riding Hood», som har USA-premiere 11. mars. Filmen er den første i en lang rekke Hollywood-produksjoner som nå henter inspirasjon fra de klassiske eventyrene.Vis mer

Glem Hollywood-vampyrene

Nå er det gamle eventyr som gjelder.

I «Sofies verden», Jostein Gaarders internasjonale bestseller fra 1991, banker Rødhette plutselig på døra.

- Hvem er du, spør Sofie, hvorpå hun svarer noe indignert:

- Ser du ikke at jeg er Rødhette?

Hun forteller at hun leter etter huset til bestemoren, men Sofies læremester, Alberto, forklarer at det er feil hus og vifter henne bort.

- Pass deg for ulven, roper Sofie etter henne, hvorpå Alberto forklarer at advarselen ikke har noen hensikt.

- Hun går til bestemors hus, og der blir hun spist av ulven. Hun lærer aldri, det er noe som gjentar seg i all evighet, sier han.

For slik opererer eventyrene. De har alltid vært der, og de er til for stadig nye generasjoner. Nedfelt i dem - liksom i mytene - ligger noe av selve opphavet til det å være menneske. Som at noe ikke kan læres gjennom advarsler eller formaninger, nettopp fordi vi trenger å gjøre disse erfaringene selv. Før eller siden må alle barn ta turen gjennom skogen. Og møte ulven. Det er en forutsetning for å bli voksen. Disse enkle og renskårne fortellingene reflekterer dype mønstre i oss. Derfor er de også så «anvendelige» i kunsten, i litteraturen og i filmen. Vi kjenner oss igjen. Hollywood har selvfølgelig innsett dette, og manusforfattere har hentet inspirasjon fra eventyrenes verden mange ganger før. Men nå ser det ut til å gå mot en boom.

I disse dager går norske Tommy Wirkola i gang med sin første Hollywood-produksjon, basert på eventyret om Hans og Grete. Eventyret om Snøhvit og de syv dvergene er utgangspunktet for hele tre filmer under utvikling, og Tornerose står for to. «Skjønnheten og udyret» og «Jack og bønnestengelen» kommer også snart til en kinosal nær deg. Men forvent ingen tradisjonelle versjoner slik du husker dem fra barndommen eller har sett dem i Disney-tapning. Hva regissøren bak «Rød snø» og «Kill Buljo» kommer til å gjøre med eventyret i «Hansel & Gretel: Witch Hunters», er vanskelig å forutsi, men ifølge handlingsreferatet kommer vi til å møte søskenparet i godt voksen alder, og hva er mer naturlig - etter de traumatiske opplevelsene med heksa i kakehuset - enn at de, ja nettopp, livnærer seg som heksejegere.

«Sleeping Beauty» (Tornerose) i regi av Julie Leigh beskrives som et fengslende erotisk eventyr om en student som havner i prostitusjonsmiljøet der hun finner sin egen nisje som den sovende kvinnen, neddopet, i «Tornerose-rommet». Der gjør menn det de vil med henne. Selv husker hun ingenting når dagen gryr.

Med andre ord er det ikke snakk om eventyr for de minste. Men så var heller ikke eventyrene opprinnelig først og fremst myntet på barn. Det seksuelle var for eksempel mer eksplisitt i Charles Perraults versjon av «Rødhette» fra 1697 enn hos brødrene Grimm på 1800-tallet. Perrault lar ungjenta kle av seg før hun hopper opp i senga til ulven, for så å bli spist. End of story. Riktignok etterfulgt av en moralsk pekefinger til alle unge damer om å være på vakt, for dessverre er det ofte slik at de snilleste «ulver» også er de farligste.

Først ut i rekken av «eventyrfilmer» som kommer i løpet av 2011-2012, er Catherine Hardwickes «Red Riding Hood», med premiere 11. mars. Den bygger på en av den vestlige verdens mest slitesterke fortellinger. Rødhette har stått modell for billedkunstnere, forfattere, musikere, animatører, filmskapere, klesdesignere, illustratører, reklamefolk - og pornografer. Akademikere har viet eventyrikonet et utall bøker og avhandlinger, og hun er gjennomanalysert av psykologer. En utbredt fortolkning er at historien i bunn og grunn handler om seksuell oppvåkning og om det å bli voksen. Ifølge psykoanalytikeren Eric Fromm er symbolikken i eventyret innlysende; den røde kappen er et symbol på menstruasjon, og i eventyret konfronteres Rødhette med den farlige, gryende seksualiteten.

Det er også det seksuelle aspektet ved eventyret som har hatt størst «spin-off-effekt» i moderne tid. Sangen «How Could Red Riding Hood?» fra 1925, var den første platen som ble forbudt på amerikansk radio på grunn av sitt vovede innhold. Sensurert ble også Tex Averys tegnefilm «Red Hot Riding Hood» fra 1943, hvor Rødhette som sexy jazzsangerinne gjør ulven gal av attrå. Når en sprengkåt bestemor så legger an på ulven, ender det med at ulven tar sitt eget liv. I Angela Carters novelle «The Company of Wolves» fra 1979 (seinere filmatisert av Neil Jordan), har Rødhette hatt sin første menstruasjon når hun begir seg ut i skogen hvor hun møter et sjarmtroll av en jeger. Det hun ikke vet er at kjekkasen er varulv, og snart kommer til å sluke bestemor. Når han så gyver løs på henne, velger hun å hoppe til køys med ham.

Og hva nå? Jo, varulven er tilbake i Hardwickes «Red Riding Hood», og Rødhette dras mellom to menn i det som beskrives som en gotisk og mørk tolkning av eventyret. Mange innen bransjen er spente på hvilken mottakelse nettopp denne filmen vil få, siden det vil gi en pekepinn om det er avkastninger i sikte for alle de andre produsentene som nå investerer i filmer tuftet på Perrault og brødrene Grimm.

Selv om «Alice i Eventyrland» ikke er et klassisk eventyr, mener mange at fjorårets kassasuksess i Tim Burtons regi, er årsaken til at det nå satses så stort på eventyrene. Produsenten, Joe Roth, er selv i gang med utviklingen av «Snow White and the Huntsman».

- Publikum kjenner seg igjen i eventyrene, samtidig føles det friskt og nytt, sier han til Variety. - Det er som å være på biltur. Plutselig hører du en gammel låt som får deg til å tenke på hvor du var første gangen du hørte akkurat den låta. Det er det jeg prøver å få til, noe originalt som også vekker til live nostalgien.

Grunnen til at Hollywood nå er så opptatt av eventyrene, mener andre, og især deres mørkere sider, skyldes de økonomiske nedgangstidene. «Interessen for denne form for underholdning speiler et økende behov for eskapisme», skriver Susie Mesure i The Independent, og trekker paralleller mellom det usikre økonomiske klimaet i dag, og de dårlige tidene som herjet da brødrene Grimm samlet eventyr for 200 år siden.

Tiden vi lever i vil alltid speiles i det vi produserer, også måten vi gjenforteller eventyrene på, men jeg velger å tro at det først og fremst er disse historienes arketypiske sannheter som gjør dem aktuelle nå - og for all tid. I århundrer har de lullet oss i søvn og bygget bruer inn i drømmeland, og således blitt en del av oss. Som oss er eventyrene i stadig forandring, men i sin grunnstruktur er de tidløse, og kanskje det nærmeste vi kan komme sannheten om oss selv. Derfor egner de seg også så godt til gjenbruk.

Jonas Rein Seehuus er skribent og tv-journalist