VALGKAMP:  Tilhengeren av den afghanske presidentkandidaten Ashraf Ghani Ahmadzai deltar på valgkamp i Kunduz-provinsen, nord i Afghanistan, 19. mars. Foto: Ahmad Masood / Reuters / NTB Scanpix
VALGKAMP: Tilhengeren av den afghanske presidentkandidaten Ashraf Ghani Ahmadzai deltar på valgkamp i Kunduz-provinsen, nord i Afghanistan, 19. mars. Foto: Ahmad Masood / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Glem ikke krigsherrene

Forenklet sagt blir de afghanske valgene 5. april sett på som en dragkamp mellom Talibans boikott-trusler og hvem som skal etterfølge Hamid Karzai som president.

Kommentar

DET ER BÅDE presidentvalg og lokalvalg lørdag om snaue to uker, og valgkampen er i full gang. Men et valg i det krigsherjede Afghanistan er ganske annerledes enn vi opplever på våre breddegrader.
Taliban har advart folk mot å stemme og sagt at valgene er «en amerikansk konspirasjon». Islamistgruppa har gjennomført flere terroraksjoner den siste tida. Målet er å skremme folk vekk fra valglokalene, få en så lav valgdeltakelse som mulig og dermed gjøre valgene lite legitime, både nasjonalt og ute i provinsene. Men det paradoksale er at det foregår samtaler mellom enkelte Taliban-ledere og regimetro politikere på bakrommet. For Taliban står langt svakere nå enn for noen år siden.

FORSØK PÅ dialog eller ikke; for å beholde en relativ sterk stilling i Afghanistan, må Taliban ha allierte. Og det er her krigsherrene kommer inn. Da de turbankledde, skjeggete krigerne i sine hvite Landcruisere tok makta i store deler av Afghanistan på midten av 1990-tallet, slo de ned en gruppe krigsherrer som både var splittet og hadde oppført seg svært brutalt mot befolkningen. Da det viste seg at talibanerne også etterhvert drepte for fote og innførte de strenge islamske hudud-lovene, der kvinner blant annet blir steinet for utroskap, mistet bevegelsen støtte hos mange. Men takket være amerikanerne og den NATO-ledede ISAF-styrken, klarte Taliban seg gjennom krisa. Mange mener at USA gjorde en stor tabbe ved ikke å forhandle med framstående talibanere på begynnelsen av 2000-tallet. Og islamistgruppa fortsatte sine kamphandlinger, den ene dagen i allianse med én krigsherre, en annen dag med rivalen. Det å bytte alliansepartnere i Afghanistan er like vanlig som å skifte skjorte i Vesten.

AFGHANISTAN er et sammensatt land, og vår vestlige bruk av ordet krigsherre kan på mange måter være misvisende. Det er flere typer ledere i Afghanistan enn bare de voldelige. Krigsherrer i vår betydning er det nok av, men det er også mange såkalte «eldre» som er mer opptatt av å drive lokal kompromisspolitikk enn å slåss, og det er stammeledere og religiøse ledere som ikke har noe til overs for Talibans ekstreme tolkning av Koranen.

Tolkning av religionen er heller ikke alltid det viktigste i Afghanistan, mye dreier seg også om politikk og samfunnsspørsmål. Og landet er et etnisk lappeteppe, med stammer, klaner og storfamilier. Tradisjonelt har disse holdt seg til sine ledere. Selv om milliarder av dollar er kastet bort i Afghanistan, er det kommet noen resultater. Det er blitt større kvinnefrihet for noen, selv om det er langt igjen. Det er blitt flere skoler og helsesentra mange steder, og i noen områder er også sikkerheten bedre. Det samme gjelder pressefriheten hvor titalls aviser og tv-stasjoner har dukket opp, ikke minst i Kabul, og der pressefriheten er langt større enn man kunne tro. Men generelt sett er sikkerheten dårligere i dag enn for noen år siden.

DET ER OGSÅ VIKTIG å skille mellom by og land. I mange av byene er det blitt bedre for en del kvinner, og selv om det stadig gjennomføres terroraksjoner, er man ikke vitne til ren krig slik vi så i Kabul etter 1992. Men på landsbygda står det mange steder svært dårlig til.   Sikkerhetssituasjonen gjør at bistand og nødhjelp ofte ikke når fram, og det forsvinner relativt sett flere mennesker — som ofte havner i en brutal krigsherres fangehull eller blir drept. Hele landet syder også av korrupsjon. Milliarder av kroner er blitt brukt til å bygge palasser for stormenn, dyre biler eller rett og slett smuglet ut av landet.
Mange eksperter sier at det på kort sikt ikke er det viktigste hvem som vinner presidentvalget, men om vedkommende kan få med seg nok ærlige folk til å få Afghanistan på en bedre kurs. Håpet er ytterst lite. Afghanske ledere vil selge seg dyrt for å støtte den og den kandidaten.

TRE MENN kjemper om presidenttittelen: Abdullah Abdullah, Zalmai Rassoul og Ashraf Ghani Ahmadzai. Førstemann er velkjent — også her i Norge. Han tilhører folkegruppa tadsjikene, men disse er splittet. For å ha noen sjanse må han også alliere seg med noen andre med blod på henda.
Det har allerede Ashraf Ghani Ahmadzai gjort. Han har gått i allianse med en av Afghanistans verste krigsherrer, Abdul Rashid Dostum, lederen for den én million store usbekiske befolkningen i Afghanistan. Dostum ble spesielt beryktet da han — med eller uten amerikanernes vitende — i 2002 stengte 2000 talibanere inne i glovarme containere og lot dem dø av hete.
Den tredje favoritten er Zalmai Rassoul, tidligere utenriksminister og nær hoffet til president Hamid Karzai. Da Karzais bror Abdul Quyaum trakk seg 6.mars og ga Rassoul sin støtte, økte sistnevntes muligheter betraktelig, ikke minst fordi president Karzai trekker i mange tråder og kan bidra til økt valgfusk. Skal Afghanistan ikke fortsette som en mislykket stat, må noe skje, men få eller ingen vet hva.