||| ALBUM: Det er opplest og vedtatt at Lama i år leverte minst én av By:larms beste konserter. Så hvorfor må det så utrolig mye godvilje til for å digge på plate, det man digger helt uten anstrengelse på scenen? Hva med å bare gi ut ei live-skive, 'a?

Lama har åpenbart vært ute etter å lage en postrockskive som ikke bare er fem lange spor med samme spenningskurve, men heller en variert opplevelse med mang en kort og fengende låt. Implisitt i dette, ligger at bandets klart svakeste punkt — vokalen — løftes frem i front mye oftere enn den tåler.

Den mest effektive vokalen finner man ironisk nok på «Ending», platas siste og lengste spor, hvor den halvhese, ordløse klynkingen funker som et menneskelig anker for det musikalske utbruddet som setter punktum for skiva. Og i tillegg overskygger den.

Er dette lyden av et band som ikke vil være flinke til det de er flinke til?

Kom ut av skapet, gutta. Det er ikke «kort og catchy» dere kan.