«MEMORY WOUND»: Den svenske kuntneren Jonas Dahlberg vant konkurransen om å lage minnesmerke for 22. juli med «Memory Wound», men prosjektet ble i fjor sommer stanset av daværende kommunalminister Jan Tore Sanner. Foto: Jonas Dahlberg Studio / NTB scanpix
«MEMORY WOUND»: Den svenske kuntneren Jonas Dahlberg vant konkurransen om å lage minnesmerke for 22. juli med «Memory Wound», men prosjektet ble i fjor sommer stanset av daværende kommunalminister Jan Tore Sanner. Foto: Jonas Dahlberg Studio / NTB scanpixVis mer

Utøya-minnesmerket:

Glemselsmerket over Utøya

Resultatet av prosessen med Utøya-minnesmerket er snarere et glemselsmerke enn et minnesmerke. Glemsel av hva ekstrem nasjonalisme kan føre til.

Meninger

At det blir bråk og uenigheter rundt et stort og følelsesmessig engasjerende offentlig kunstverk, er ikke uvanlig. Det er blant annet derfor en nøye utformet prosess er så viktig. Noe av det viktigste er å holde alle tenkelige sideinteresser på rimelig avstand, både de fra allmennheten og de fra politikere.

Dette er naturligvis det demokratiske problemet som denne typen offentlig kunst alltid møter: Hvem eier kunstverket? Er det først og fremst kunstneren, oppdragsgiveren, «folket», naboene, eller de nærmeste pårørende? Det er klart det blåser opp til storm. Men når det stormer som verst, skal skipet holde samme kurs med eventuelt revne segl, eller skal man snu og styre dit man tror vinden blåser? Også den siste strategien har ført fartøy rett på grunn.

Akkurat slik ser det ut til å ha gått i Norge. Minnesmerket etter Utøya-massakren og bombeangrepet mot regjeringskvartalet den 22. juli 2011 skulle på dette tidspunkt stått ferdig. Myndigheten KORO (Kunst i offentlig rom) ga etter en konkurranse oppdraget til kunstneren Jonas Dahlberg.

Hans bidrag var et radikalt kutt gjennom en odde på landsiden i nærheten av Utøya. Videre skulle det lages et parkanlegg i Oslo med granittstein fra inngrepet i odden. Bidraget ble hyllet av sakkyndige innenfor kunst, men møtte motstand både fra pårørende og naboer. Resultatet ble at regjeringen skrinla prosjektet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Problemet med protestrøster er som alltid at det er vanskelig å avgjøre akkurat hvem de representerer. De spontane stemmene er i seg selv ikke et resultat av demokrati, men ganske enkelt meninger som uttrykkes av en gruppe mennesker med uklar forankring blant dem de selv hevder å representere.

På samme måte er det et problem når politikere – om de sitter i regjering eller ikke – velger å styre (og overstyre) prosjekter der de har lav kompetanse. Å nettopp unngå politisk styring har vært en av hovedgrunnene til at organisasjoner som for eksempel KORO har fått vidtgående mandat. Tanken er at resultatet skal bli av den største kunstneriske kvalitet, til tross for de konstante og noen ganger sterke sidevindene.

En rekke spørsmål reiser seg når man skal ta stilling til både protestene og regjeringens inngrep: Er det de pårørende som skal ha siste ord (og representerer disse pårørende faktisk det større kollektivet), eller naboene? Det er et nasjonalt minnesmerke, ment til å snakke fra vår tid til våre etterkommere om en av de verste politiske grusomheter i Norges historie.

I det politiske etterspillet av mordene på Utøya ble de politiske dimensjonene nedtonet til fordel for en nasjonal manifestasjon av sorg. Dette gjorde det også mulig for Frp og Høyre å punktere ethvert forsøk på å vise til politiske sider av terrorhandlingen – både når det gjaldt helt korrekte påstander om at angrepet var rettet mot Ap og AUF, og den like korrekte påstanden om at det finnes tydelige bånd til politiske miljøer rundt regjeringspartiet Frp.

Det kalles å dra «Utøya-kortet», som om hendelsen egentlig var en forferdelig ulykke eller naturkatastrofe, og ikke en overlagt politisk handling utført av en person som ikke bare var styremedlem i et av Frp‘s ungdomsorganisasjons lokallag i flere år, men til og med var nestformann en periode.

Er det ikke påfallende hvordan en Høyre-Frp-regjering har gjort sitt beste for å fjerne alt av virkelig innhold i Utøya-minnesmerket – et minnesmerke sterkt knyttet til opposisjonspartiet Arbeiderpartiet, hvis ungdomsparti AUF var målet til massemorderen? Når det kommer til Utøya framstår et «upolitisk» og innholdsmessig nøytralisert monument som særdeles politisk. Den Høyre-styrte regjeringen feier som vanlig for døren til regjeringskollegaen Frp – lik et forkle på ball forvarer dyden til en kjent prostituert.

Nå er det annonsert at et team med norske og belgiske arkitekter har vunnet en ny konkurranserunde om et monument på Utøya-kaia. Norske Statsbygg er ansvarlig for prosessen, altså ikke KORO, og det skal bli et prosjekt «i grenselandet mellom kunst og arkitektur».

Det bør i dette tilfellet tolkes som noe som ikke forstyrrer den allmenne sinnsfreden og som kan forhandles hele veien mellom oppdragsgivere og arkitekter uten det samme hensynet til kunstnerlig integritet som ville vært gjeldende for et offentlig kunstverk.

Det er påfallende at det ikke er levert et konkret forslag til hvordan minnesmerket skal se ut. Sett utenfra minner det hele mer om anskaffelsesprosessen for en veikonstruksjon.

Resultatet av en prosess som allerede på forhånd er så kompromittert, er snarere et glemselsmerke enn et minnesmerke. Glemsel av hva ekstrem nasjonalisme kan føre til. Glemsel av at et av regjeringspartiene huset og formet ikke bare massemorderen Behring Breivik, men også betydelige deler av den ekstremkonservative skare. Glemsel av evnen til å snakke om smertepunkter i norsk samtidshistorie.

Oversatt av Bjørn Jonssønn Berge