Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Glemt humorist

Da 25-åringen Jens Richard Nilssen debuterte med tre malerier på Høstutstillingen, sendte han foto av seg selv i stolt, piperøykende kunstnerpositur til søsteren.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Maleren Nilssen ble likevel aldri noe mer enn en parentes i norsk kunsthistorie, mens samme mann kom til å prege satire- og serietegningen her til lands som signaturen Jens R.

Han var ikke bare ufattelig produktiv med sine årlig ca. 1000 tegninger gjennom et halvt århundre. Like utrolig skiftet Jens R. uanstrengt forum fra det sosialistiske Hvepsen til den borgerligsinnete Humoristen, som begge ble startet i 1905.

Seinere skulle han rette sitt skeive blikk mot det politiske landskapet i Karikaturen, som med sine flerfargete forsider ga størst uttelling for hans talent.

«Skjemteblad»

«Skjemteblad» kaller Herbjørn Sørebø disse organene i sin biografiske framstilling over Jens R., som symptomatisk har undertittelen «Den folkekjære teiknaren».

Det siste skyldes ikke bare at Nilssen nådde ut i breie lag på tvers av politikkens skillelinjer, ved å stille tegnerhånda til rådighet for de ulike publikasjonene. Dette har nok også sammenheng med at «det ikke var gift i tusjpennen» til Jens R., selv om enkelte politikere - som utenriksminister Nils Ihlen - skydde streken hans.

De mange måtene han spiddet Martin Tranmæl på, tyder dessuten at den tida hadde et klima for kvass karikatur. I Karikaturen vekslet den legendariske Ap-agitatoren fra å framtre i lydig Lenin-dressur i 1920, til tre år seinere - etter oppgjøret med Moskva-tesene - å bli karakterisert av kommunistene som leninismens dødgraver og haleheng til Mussolini. I Hvepsen ga Jens R. sviende stikk til anonyme aksjespekulanter og huseiere, mens Aftenpostens politiske redaktør, Thorstein Diesen, var den personifiserte måltavle for grovkornet skyts fra ytre venstre.

Teknisk presisjon

Uansett politisk kulør så slakket ikke tegneren av på den tekniske presisjonen, og typene i tusj er tatt på kornet og visuelt variert med distinkte konturer og skiftende skraveringer.

Jens R. hadde ikke bare blikk for ansiktets mimikk, men også et øye for talende detaljer og avslørende positurer. Han tapte noe av sin tegneriske klo i åra etter siste verdenskrig, og alt kan ikke unnskyldes med at det da var så markante profiler ved siden av Einar Gerhardsen og «Gubben» Nygaardsvold på politikkens beitemarker.

Jens R. sto også bak streken til Smørbukk, i tillegg til Vangsgutane, en serie som uten den karikaturiske snerten hos lurifaksen Larris og hans alkoholiserte opphav ville vært uutholdelig i sitt prektige persongalleri. Derfor er det lett å være enig i Herbjørn Sørebøs innsigelser mot dem som har hevdet at tegneren formulerte seg med samme stil gjennom hele sitt maurflittige liv. På sitt beste var Jens R. uten likemenn, og det er denne noe summariske, men rikt illustrerte boka en nyttig påminning om.

Hele Norges coronakart