Anmeldelse: Magnhild Folkvord - «Når livet brenn»

Glemt i Norge. Fikk strålende kritikk i New York Times

Men en viktig dokumentasjon av et underkjent forfatterskap.

SANG OG MUSIKK: preget barndomshjemmet til Magnhild Haalke, her med lutt. Foto: Dagfinn Grønoset/Glomdalsmuseet/Digitalt museum
SANG OG MUSIKK: preget barndomshjemmet til Magnhild Haalke, her med lutt. Foto: Dagfinn Grønoset/Glomdalsmuseet/Digitalt museumVis mer

Hvem var Magnhild Haalke (1885-1984)? Hun var en forfatter fra Vikna nord i Trøndelag, som brakdebuterte med romanen «Allis’ sønn» i 1935, da hun var 50 år gammel. Siden skrev hun 27 bøker, inkludert erindringsverket «Mot nytt liv», som kom i 1978.

Nå kommer hennes biografi, ført i pennen av journalist og biograf Magnhild Folkvord.

Magnhild Haalke var et kjent navn i norsk diktning. Suksessen med «Allis’ sønn» ble bejublet i mange land og fikk strålende kritikk blant annet i New York Times. Hun toppet aldri denne brakdebuten, men vant en nordisk romankonkurranse fem år seinere og skrev tre populære trilogier.

Glemt dikter

Men så er hun altså glemt. Riktignok dukker navnet hennes sporadisk opp. I 2010 ble en egen festival til hennes ære etablert i Vikna (den avholdes i sommer), og enkelte artikler dukker opp. Blant annet utropte Bernhard Ellefsen i Morgenbladet «Allis’ sønn» til en «oppsiktvekkende god» bok i Morgenbladet i 2015.

Biografien forteller om en kvinne som vokste opp i beskjedne kår i en stor søskenflokk. Hun utdannet seg til lærer som sin far, et yrke hun mestret med stor innsikt i barnas verden. Hun var mer opptatt av å «oppdage» barna enn å «oppdra» dem.

Annerledes barn

Denne holdningen gjenspeiles i «Allis’ sønn», som med sympati og forståelse skildrer en uvanlig gutt, som viser sine evner gjennom en fantasirik og i manges øyne merkelig oppførsel. Mangelen på forståelse fører til en tragisk utgang på et livsløp som kunne blitt annerledes.

Magnhild Folkvord har gjort en betydelig jobb med å synliggjøre et glemt forfatterskap. Hva med livet til Haalke? Der synes jeg ikke biografen har lykkes like godt. Til det er skildringen altfor preget av oppramsing av fakta, uten overbevisende forsøk på innlevelse og fortolkning.

Respekt og omtanke

Vi får vite lite om den kunstneriske prosessen, om hva slags arbeid og drømmer som lå bak den sterke debuten. I 1922 giftet hun seg med den åtte og et halvt år yngre kunstmaleren Hjalmar Haalke (1894-1964). Folkvord skriver: «Alt tyder på at ekteskapet mellom Hjalmar og Magnhild var prega av både kjærleik og gjensidig respekt og omtanke

Dette var åpenbart et alment inntrykk, men var det sant? I lange perioder var de fra hverandre, når Haalke dro på kunstnerreiser i Europa. Hvordan opplevde hun dette? Hva betydde savnet av egne barn? Hva med den 20 år lange tida som enke, inntil hun døde, 99 år gammel?

«Purkerotter»

Her er det åpenbart en prekær mangel på kilder. Bare i ett tilfelle får vi formuleringer som tyder på et temperamentsfullt sinn, når hun raser over forlagets mangel på annonsering av en roman i 1937. «…det er rotter som er ute efter oss nå – Hjalmar og meg – disse små purkerottene som lever av misundelsens søte kløe

Først som 93-åring formulerer Haalke et tema som går igjen i omtalen av verket, at hun skriver om kvinner som er «lurt for sitt eget liv». Men det er lite her som forsvarer tittelen «Der livet brenn». Denne boka forteller om en flamme som lyser stille og lenge, uten å blafre opp i noen særlig grad.