Glemte flyktninger

Hvordan kan en liten gruppe opprørere i Nord-Uganda terrorisere sivilbefolkningen i 15 år uten å bli stoppet?

Uganda

Ugandas president Yoweri Museveni, som nylig ble gjenvalgt, skal ha honnør for mye av det han har oppnådd, og Uganda mottar nå store bistandsoverføringer fra Norge og andre land. Men det er på tide at Museveni viser seg tilliten verdig, skriver generalsekretær Steinar Sørlie i Flyktningerådet.

Det internasjonale samfunn kan ikke lenger tolerere at ugandiske myndigheter unnlater å gi tilstrekkelig beskyttelse til landets internflyktninger. Dette pågår samtidig som Uganda har sett seg i stand til å sende store tropper til nabolandet Kongo (DRC).

Acholi-folket, som lever i Nord-Uganda, har i 15 år vært ofre for opprørsgeriljaen Lord's Resistance Armys (LRA) herjinger. Nær 10000 har mistet livet i konflikten. 20000 er bortført, de fleste barn og ungdom. 400000 internflyktninger befinner seg i leirer beskyttet av den ugandiske hæren. Men heller ikke her er de trygge - verken for LRA eller for overgrep fra regjeringshæren. Befolkningen er helt avhengig av internasjonal bistand, siden krigen har gjort det umulig å dyrke jorda. Så langt har konflikten blitt viet lite oppmerksomhet fra både ugandiske myndigheter og det internasjonale samfunnet, og bistand fra humanitære organisasjoner fungerer mer og mer som en erstatning for en politisk løsning.

Situasjonen i nord står i skarp kontrast til det bildet vi tradisjonelt blir vist av Uganda, et av Norges hovedsamarbeidsland. Landets sittende president, Yoweri Museveni, ble nylig gjenvalgt for fire nye år. Han vant med klar margin i et valg som av internasjonale observatører ble karakterisert som relativt fritt og rettferdig. Etter at Museveni kom til makten i 1986, har Uganda blitt betraktet som en suksesshistorie på det afrikanske kontinent. Den tidligere marxisten har vært blant de flinkeste i klassen når det gjelder å følge Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbankens krav om liberalisering av økonomien. Den økonomiske veksten de siste årene har vært på sju prosent. Uganda har dessuten vekket internasjonal oppmerksomhet for sin satsing på utdanningssystemet. Også når det gjelder kampen mot hiv og aids har Uganda fått honnør for sin innsats.

Krigen i nord blir imidlertid ikke vist fram i Ugandas utstillingsvindu. Konflikten har pågått like lenge som Museveni har sittet ved makten. LRA opererer fra baser i Sudan. Derfra gjennomfører de angrep og plyndringstokt i Uganda. Ledet av Joseph Kony, en myteomspunnet person som knapt noen har møtt, har opprørsgeriljaen påført sivilbefolkningen ufattelige lidelser. LRA er særlig beryktet for å bortføre barn. Jentene brukes som sexslaver, mens guttene trenes opp til å bli soldater. De trues til å drepe - ofte sine egne slektninger. På den måten skal de føle at de ikke lenger har noe å vende tilbake til, og at LRA er deres eneste «familie». Det anslås at 90 prosent av soldatene i LRA er tidligere bortførte barn. Følgelig er det vanskelig å skille mellom offer og overgriper i denne konflikten. Et helt folk er tapere. Det finnes knapt én familie blant acholi-folket som ikke har familiemedlemmer som er drept eller bortført av opprørerne.

Det kan være vanskelig å se hva LRA ønsker å oppnå med krigføringen. Opprinnelig hevdet de at målet var et styresett basert på de ti bud. Det ble også snakket om uavhengighet for området der acholiene lever. I dag er det tvilsomt om LRA kan sies å ha noe klart mål overhodet, og rykter vil ha det til at Kony har konvertert til islam på grunn av støtten han får fra det islamske Khartoum-regimet. Det er også vanskelig å si hvor stor opprørshæren er per i dag. Grove anslag går ut på at den består av ca. 1500 mann, mens ugandiske myndigheter hevder at det er enda færre.

Det naturlige spørsmålet er hvordan denne relativt lille gruppen opprørere har kunnet terrorisere sivilbefolkningen i 15 år, uten å bli stoppet av den ugandiske hæren. En del av forklaringen ligger i støtten LRA har hatt, og til dels fortsatt har, hos den sudanske regjeringen. Uten våpen og forsyninger fra Sudan, og fritt leide over grensen, ville LRA ikke hatt mulighet til å opprettholde sin aktivitet.

Det må likevel settes spørsmålstegn ved om ugandiske myndigheter viser en oppriktig vilje til å få slutt på konflikten. LRA har opprinnelig sitt utspring blant acholi-folket, og konflikten blir derfor av enkelte betraktet som selvforskyldt, et problem som befolkningen i nord selv må rydde opp i. Det er imidlertid lite som tyder på at LRA har vesentlig støtte blant lokalbefolkningen. De fleste av ofrene for LRAs herjinger er dessuten uskyldige sivile acholier, mens det er relativt sjelden at angrepene rammer den ugandiske hæren. Selv om hæren hevder at de har store styrker i området, forholder de seg svært passive, og gir ikke internflyktninger og andre sivile den beskyttelse de har krav på. For kort tid tilbake ble en av Flyktningerådets lokalt ansatte og seks andre skutt og drept nær Gulu. Angrepet på den sivile lastebilen skjedde kun 500 meter fra en militærforlegning, på en vei som er patruljert av de militære, uten at noen kom til unnsetning. De som sto bak angrepet, har hittil ikke blitt tatt.

Museveni skal ha honnør for mye av det han har oppnådd under sine 15 år ved makten. På grunn av dette mottar Uganda også store bistandsoverføringer fra Norge og andre land. Det er nå avgjørende at han viser seg tilliten verdig. Det har i den siste tid vært en rekke bekymringsfulle utviklingstrekk som peker i retning av at han er i ferd med å forlate den linjen han førte under de første år ved makten. I tillegg til problemene i nord er det særlig Ugandas innblanding i konflikten i Kongo som har vakt reaksjoner. Flere menneskerettighetsorganisasjoner kom også med skarp kritikk mot måten presidentvalgkampen ble gjennomført på. Valget viste for øvrig at president Museveni fortsatt nyter stor popularitet i befolkningen, spesielt på landsbygda, mens resultatene i nord ga et annet bilden. I Gulu, den hardest rammede provinsen, fikk presidenten kun 12 prosent av stemmene.

Uganda og Sudan har tradisjonelt støttet hverandres fiender. Det har gjentatte ganger blitt inngått avtaler om at Sudan skal stanse sin støtte til LRA, mens Uganda på sin side skal kutte båndene til Sudan Peoples Liberation Army (SPLA), som kjemper mot den sudanske regjeringshæren i Sør-Sudan. Disse avtalene har imidlertid ikke gitt merkbare resultater. Det er derfor helt avgjørende at det internasjonale samfunn legger sterkere press på ugandiske og sudanske myndigheter for å få en ende på dette 15 år lange marerittet. Siden Uganda er et av Norges hovedsamarbeidsland, har norske myndigheter en viktig rolle å spille. Som en betydelig bistandsyter har Norge mulighet til å legge makt bak kravene. Det må ikke lenger tolereres at Uganda unnlater å gi internflyktningene den beskyttelse de har krav på, mens landet samtidig har store tropper i nabolandet Kongo (DRC).

Norge kan også øve innflytelse gjennom sin plass i FNs sikkerhetsråd. Norske myndigheter har signalisert at kampen for internflyktningenes rettigheter skal gis høy prioritert. Konflikten i Nord-Uganda viser med grotesk tydelighet behovet for forpliktende internasjonale avtaler som beskytter mennesker som er på flukt i eget land. I motsetning til flyktninger som har krysset en landegrense, har internflyktningene ingen internasjonal konvensjon som beskytter deres rettigheter. FN har imidlertid utgitt retningslinjer for beskyttelse av internflyktninger. Retningslinjene er ikke juridisk bindende, men bygger på juridisk bindende internasjonal rett. I retningslinjene slås det klart fast at det er myndighetene i hjemlandet som har plikt til å beskytte internflyktningene. Ugandiske myndigheter var vertskap for en konferanse om disse retningslinjene, som ble arrangert i Kampala i 1999, i regi av Flyktningerådet. Representanter for myndighetene uttrykte den gang sin støtte til arbeidet for internflyktningenes rettigheter. Det er derfor viktig at Norge og andre land minner Uganda på hva disse forpliktelsene innebærer.