Glemte krigsfanger

Litt rotete om skjebnen til 100 000 røde armé-soldater som var krigsfanger og tvangsarbeidere i Norge under krigen.

Espen Søbye

es@sirus.no

BOK: Skulle noen lengte tilbake til den kalde krigen på sitt aller mest frosne, kan boka til historielektor Steffenak anbefales på det varmeste. Han er lykkelig for at han har sluppet å vokse opp i et samfunn som behandler mennesker som gjenstander og legger skylda på Stalin for at for mange russiske krigsfanger døde i tysk fangenskap. Stalin kalte dem forrædere og nektet å sende dem mat via Røde Kors. Kilden for dette er Moscow news POW, side 8, men hva dette er for slags publikasjon framgår ikke av litteraturlista. Forfatteren beklager seg også over en angivelig intellektuell elite som skal ha romantisert Stalin.

Skandalen på Tjøtta

Forfatteren går så langt at han forsvarer «Operasjon Asfalt». Den besto i å samle alle de om lag 10 000 drepte krigsfangene fra den røde hær og Serbia i en stor felles grav på Tjøtta. Alle minnesmerker og gravplasser som var opprettet en rekke steder i landet ble fjernet. Likene ble gravet opp og lagt i sekker som tidligere var brukt til asfalt, derav navnet. Begrunnelsen for å gjøre dette var at sovjetiske diplomater brukte besøk ved gravplasser som påskudd for å spionere på norske forsvarsanlegg etter krigen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det har naturligvis vært påstått at Operasjon Asfalt også var et forsøk på historieforfalskning, hensikten var også å bryte de bånd som var etablert mellom fanger og sivilbefolkningen. Enkelte steder ble det protestert så heftig mot flyttingen av gravplasser og minnesmerker at myndighetene måtte gi opp. Steffenak går likevel langt i å forsvare Operasjon Asfalt, myndighetene ville ikke ha gjort jobben sin om den ikke hadde hindret sovjetdiplomater å spionere. Mot den store felles gravplassen som ble anlagt på Tjøtta, er han derimot svært kritisk.

Fyller hull

Hvorfor er historien til russerfangene så lite kjent? Her burde forfatteren ha boret dypere. Han drøfter naturlig nok dette, men noe definitivt svar gir han ikke. Det kan ikke ses bort fra at fangeleirene falt ut av historien fordi de lå så langt fra Oslo. På den annen side har jødeforfølgelsene som skjedde midt i Oslo også i liten grad blitt en del av okkupasjonshistorien. Kanskje passer ikke disse hendelsene inn i den heroiserende og harmoniserende framstilling av okkupasjonshistorien. Både under jødeforfølgelsene og i fangeleirene for russere og serbere hadde okkupantene norske hjelpere og medskyldige. På disse områdene framstår det norske folket både som overgripere og redningsmenn, som det siste dessverre i beskjeden grad.

Leseverdig

Steffenak har likevel skrevet en leseverdig bok, og trekker fortjenstfullt fram temaer fra okkupasjonen som har blitt liggende ubehandlet. Tittelen på boka er i grunnen for snever i forhold til alt han tar opp. I enkelte avsnitt skriver og resonnerer han som en verdenshistoriker, mens han i neste kapittel befinner seg på mikroplan. Han beskriver blant annet senkningen av «Riegel», og viser med rette til Trond Carlesens for lite kjente bok fra 2003 om den største skipskatastrofen i norsk historie. Skipet ble senket av britene, mellom 2000 og 2500 russere ble drept.

Informasjon

Forfatteren tar for seg både hva slags arbeid fangene ble satt til, hva slags behandling de fikk og hvordan hjemsendingen foregikk. Boka tar også opp enkeltskjebner, fanger som lyktes i å rømme og ble holdt skjult av nordmenn. Det virker imidlertid ikke som han har kjent til Torunn Ystaas roman «Livstid» fra 2003 som er dokumentarisk og skildrer den meget dramatiske skjebnen til en russerfange.

Boka gir likevel viktige informasjon om denne delen av den norsk krigshistorie, men ennå er det Marianne Nerland Solheims doktoravhandling fra 2004 som er standardverket om de sovjetiske fangene i Norge.