Glimrende om jakt på røtter

Røtter, slekt og fortid opptar igjen våre diktere etter at de nå en stund har virret omkring i modernitetens jungel der alt synes å fordampe umiddelbart etter at det har sett dagens lys.

«Nervene skriker i angst ved tanken på at vi ikke skulle ha historisk bevissthet,» roper professor Andersen ut i Solstads siste roman. «Tenke seg til at jeg har gått rundt og kalt meg opplyst og bevisst og til og med med en historisk forståelse, og så har jeg ikke engang hatt kunnskaper om mine forfedre tre ledd tilbake, og enda verre: Ikke engang vært plaget av at jeg ikke har hatt det. Det er en stor skam.»

Komplekst

Det er slike kunnskaper jeg-personen i Geir Pollens siste roman er ute etter å erverve seg, eller rettere sagt: han forsøker å sette seg inn i hvilke beveggrunner som drev hans «stamfar», skotten Robert D. Hutchinson, til å bryte opp fra en blomstrende bedrift der hjemme og slå seg ned som trelasthandler i Drammen i 1826. Men «Hutchinsons Eftf.» er ingen ordinær roman om graving etter røtter og forsøk på å forstå seg selv i lys av forfedrenes liv.

Disse velkjente motivene integreres i et komplekst tematisk mønster som setter leserne på prøve selv om romanen i sin ytre handlingsstruktur er enkel nok. Det handler om hvilke drivkrefter som dypest sett styrer våre liv, om kjærlighetens irrganger, om tilfeldighetenes spill, om liv og kunst, om mulighetene for å fravriste historien dens hemmeligheter, om sære pasjoner og lidenskapelige interesser, og om atskillig mer.

Fluefisker

Denne Robert er ingen hvem som helst. Han var pasjonert fluefisker og forfatter av den første instruksjonsbok til denne edle sport i Norge. Man skal bare ha lest de første famlende linjene av «Fluefiskeriets Anvendelse i Norge» for å kunne konstatere at dette verket er skrevet av en mann «som beskjedent og vennlig har karakterstyrke nok til å nære en dyp hengivenhet for røttene sine, men uten å visne av lengsel etter dem», slår jeg-personen fast.

Røtter igjen, altså. Etterkommerens dype interesse for sin stamfar springer ut av hans behov for å forstå seg selv. Ved å følge sporene tilbake til en svunnen tid kan han kanskje komme på sporet av seg selv. Dykket tilbake til fortida utløses av at jeg-personen har mistet sin siste gjenlevende slektning, tanten Martha, en underlig skrue som lever i fortida og har stilisert sitt liv, gjort det til kunst, slik så mange av Pollens personer gjør. Som siste skudd på slektsstammen står han nå alene igjen i verden - 52 år gammel, barnløs, men tilsynelatende tilfreds med sitt liv, i alle fall ingen plaget mann med skrikende nerver. Likevel er det noe som ikke stemmer. Hans liv har vært retningsløst, tilfeldigheter har brakt ham dit han er, ingen galskap eller altoppslukende interesse har lagt beslag på ham, fått ham til å «tape seg selv». «Enhver lidenskap grenser til kaos», har han fått seg fortalt, men selv har han ikke lært å lodde dybden i dette visdomsord.

Tilskuer

Han er filolog, med engelsk hovedfag på en oppgave om substantiverte adjektiv i Sir Walter Scotts «The Heart of Midlothian». Etter å ha arbeidet som undervisningsleder i Forsvaret har han overtatt et antikvariat som har vært i slektens eie i generasjoner. Det hele synes tilfeldig, men også han må ha hatt sine beveggrunner, like uutgrunnelige som stamfarens. Som historiker og undervisningsleder har han alltid hatt sitt på det tørre. Som antikvar er han tilskuer til andres lidenskap, disse bibliofile samlere hvis øyne «tømmes for alt privat og tilfeldig» når de kommer over et sjeldent eksemplar slik at de «blir som gjennomsiktig brønnvann du kan skue menneskelivets bunn i, før de fylles opp av en ugjennomtrengelig lidenskap, en skamløs grådighet bare den redningsløst bibliofile kan gjøre seg håp om å lodde dybden av».

Er stamfarens pasjonerte opptatthet av fluefiskeriets finesser av samme art? Dreier det seg i begge tilfelle om en besettelse som kan skape en illusjon av lykke, fylde og mening? Spørsmålene aktualiseres på nytt da jeg-personen møter en kvinne hvis altoppslukende hobby består i å kopiere (og selv bære) gamle selskapskjoler som hun har snust seg fram til i gamle motejournaler.

Gåtefull

Da hovedpersonen møter henne for første gang på en danserestaurant, bærer hun en aftenkjole som er en tro kopi av den dronning Maud bar på banketten som slottet holdt for de folkevalgte 18. februar 1920, og det er nettopp henne hun har konsentrert seg om disse årene. Denne kvinnen er en av de mest gåtefulle skikkelsene i romanen, og forholdet mellom de to er heller ikke lett å bli klok på. I en ytterst særegen avslutning skildres et par dager som de tilbringer sammen i London - med et restaurantbesøk som clou der forfatteren holder sine kort ekstra tett inn til kroppen.

Historisk bevissthet og graving etter røtter. Samlermani og andre former for besettelse. Det er disse to tilsynelatende inkommensurable størrelser Geir Pollen setter i forbindelse med hverandre i denne romanen - på samme måte som Dag Solstad gjør det i sine seineste bøker. Jeg-personens nitide forsøk på å rekonstruere fortida og dikte en sammenheng inn i et liv som forekommer ham gåtefullt, kunne ha vært langtekkelig lesning hadde det ikke vært for den mesterlige måten forfatteren lar oss ane de usynlige prosessene som styrer våre liv. Fortsetter Pollen på denne måten, går han snart sin åndsfrende Solstad en høy gang.

Les utdrag fra boka