Glimrende om Jonsson

«En av våre største og mest folkekjære diktere,» kaller Ingar Sletten Kolloen Tor Jonsson i forordet til sin biografi. Det er en påstand som nok kan diskuteres.

At han var en glitrende essayist, og at han skrev noe av det sterkeste som finnes av nynorsk lyrikk, er i alle fall et ubestridelig faktum. Men folkekjær? Det kommer an på hva man legger i ordet.

Høyt aktet, lest av mange, en lyriker hvis dikt hører til de mest antologiserte, på sikker plass i enhver skolebok - ja, men noen folkets mann var han ikke, og han har ikke vunnet lesere ved å stryke dem med hårene. Det er ikke mange diktere som har vært så beiske i sin samfunnskritikk, og knapt en eneste har utlevert sin dødsangst og dødslengsel, sin ensomhet og sitt kjærlighetshat på et så skremmende nærgående vis som ham. Jonsson var på alle vis en ytterliggående dikter, det er dette hans storhet bunner i.

Men la oss ikke strides om ord. I denne sammenheng er det viktigst å få slått fast at Kolloen har gitt oss en ypperlig bok om denne einstøingen, en saklig, men samtidig dypt engasjert bok - solid i sin dokumentasjon, uten skråsikre standpunkter, men med veloverveide synspunkter som det argumenteres stødig og overbevisende for, og samtidig skrevet med følsomhet overfor dypene og svingningene i dikterens sinn.

Gåte

Enhver med interesse for litteratur vet at Jonsson begikk selvmord. Og det ligger nærmest i kortene at en biografi om en selvmorder på en måte må være konsipert baklengs i langt høyere grad enn andre biografier. Selvmordet er gåten som man er nødt til å gi en forklaring på om man skal vise seg oppgaven voksen. Det gjør Kolloen, og han klarer seg utmerket i rollen som detektiv. Slik kommer biografien til å likne både en detektivhistorie, en historie der biografen drøfter mulige motiver og samler trådene til slutt, og en tragisk skjebnehistorie. For selv om ytre omstendigheter kan ha bidratt til å framskynde Jonssons endelikt, så var det noe forutbestemt i dette, noe i hans egen personlighet, noe som hadde med arv å gjøre - og med røtter i dikterens barndom.

Kolloen forteller hele historien. Han går tilbake i slekten og viser hvordan farens nederlag i tvisten om å vinne tilbake den husmannsplassen han urettmessig ble tvunget fra, nedfelte en bitterhet og et hat mot kaksene også i den unge Tors sinn. Og han viser hvordan bitterheten ble ytterligere forsterket ved farens tidlige bortgang og av livet sammen med den sykelige moren og den hjelpeløse søsteren, av erfaringene med en trangboddhet og en fattigdom som man i dag knapt kan forestille seg. Allerede som barn var Jonsson en einstøing, en mann som foretrakk bøkene og ensomheten framfor andre barns selskap. Men lengselen etter kameratskap og kjærlighet finnes der også, og det er i dette spenningsfeltet Jonssons seinere liv utfolder seg - et liv som ikke var så blottet for vennskap og sosial omgang som mytene vil ha det til.

Martyr

Kanskje var han sin egen verste fiende? Kolloen antyder at han led av et martyrkompleks - at følelsen av å være utstøtt og annerledes, et svart får i hjembygda og en alenegjenger i de intellektuelle miljøene, etter hvert stivnet til et ønske om å være slik. I starten, da hatet ble rettet utad, var det produktivt. Det var et hat rettet mot standshovmod, religiøst hykleri, nasjonalt svermeri, bonderomantikk og militaristisk heltedyrking. En kvassere og mer velartikulert motstander av alle former for bygde- og nasjonalromantikk har vi aldri hatt i Norge. Men historien om Jonsson har også lysere sjatteringer. Kolloen trekker fram andre sider ved mannen: de mange historiene, den enestående formuleringsevnen, Jonsson i naturen og ved kortbordet, mannen med den grenseløse hengivenheten overfor moren. Etter å ha lest biografien sitter vi igjen med et langt mer mangefasettert bilde enn vi hadde fra før - ikke minst fordi han har hentet fram mye ukjent stoff.

Fremmed

Da moren døde, følte Jonsson seg endelig fri og flyttet fra den forhatte hjembygda. Men møtet med Oslo ble en sjokkopplevelse. En fremmed var han i bygda, enda mer fremmed var han i byen. Og etter hvert ble hatet rettet innad. I Kolloens framstilling av denne vendingen opptrer to nøkkelpersoner - den synske Marcello Haugen, som fikk Jonsson til å se inn i seg selv, og journalisten og forfatteren Ruth Alvsen, den eneste kjæresten Jonsson noen gang hadde. Da forholdet mellom dem gikk i knas, mest sannsynlig fordi han ikke klarte å oppfylle de seksuelle kravene, var det ingen vei tilbake. Slik forklarer Kolloen selvmordet, og alt tyder på at han har rett.

Kolloen er en garva journalist. Til bokas mange fortjenester hører også at den er knakende godt skrevet. Til tider svinger han seg nesten opp på samme høyder som Jonsson selv. Som ham har han sans for de rammende kontraster. Til slutt et lite eksempel på dette:

«Tor Jonsson og Alf Prøysen angrip frå kvar sin kant. Den eine med glimt i auget, den andre med blodsmak i munnen. Men der flatbygddiktaren skrattar, der skjer fjellbygdlyrikaren tenner. (...) Alf Prøysen knepper fromt i hop fingrane kvar kveld under dyna i senga, som alt er varma opp av kona, og minner både seg sjølv og Vårherre om at det heilt sikkert vil bli ei betre verd, ja, kanskje alt i morgon. (...) Tor Jonsson ligg på sin kant med knytte nevar heilt aleine i nattemørkret og forbannar livet og krev ei betre verd.»

Om man skulle ha noen innvendinger mot biografien, måtte det være at Kolloen farer litt for lettvint over dikteren Jonsson. Til gjengjeld har han selv skrevet en biografi som kan måle seg med mang en roman.