Glimrende om Nord-Irland

Noen steder, som det tidligere Jugoslavia, Midtøsten og Nord-Irland, er historien en hardere svøpe og verre forbannelse enn andre steder. Det skyldes at de stridende folkegruppene bare leser og lærer om de utvalgte delene av fortida som gir grobunn for egne fordommer.

I Annette Groths reportasjebok fra Nord-Irland blir historiens sentrale rolle forklart av Sabine Wichert ved Queens-universitetet i Belfast:

- Begge sider bruker historien til å framstille seg selv som ofre. Protestantene var imot opprettelsen av fristaten i sør og snakker stadig om trusselen derfra. Nå snakker de om sviket fra Storbritannia. På den annen side er det katolikkene som har vært undertrykt i flere hundre år, både av Storbritannia og av det protestantiske flertallet. Slik konkurrerer begge sider om å få rett - også i lys av historien.

Annette Groth er stemmen fra London - og fra Nord-Irland. Etter at NRK i 1995 uforståelig nedla korrespondentstillingen der, har hun vært statsinstitusjonens glitrende frilanser i Storbritannia. Det har gitt Groth muligheten til å bli langt utover enhver kontraktperiode. Vi beklager det ikke.

Fargestifter

For hun har den etter hvert sjeldne journalistiske egenskap at hun bruker fargestifter, formidler lukt, stemninger og replikker. Det er noe Hammarlundsk over følgende beskrivelse i boka: «...en liten gutt i katolsk område forbanner politiet og ler når han ser mitt sjokkerte ansikt: - Fuck the RUC, sier han igjen - og det seksårige fregneansiktet sprekker i et rampete smil.

- Hvor har du lært det der, spør den dumme journalisten fra Norge.

- Fuck you too, sier seksåringen.»

Forstand

Groth tar oss med til alle konfliktens parter. Vi blir med hjem til såkalt alminnelige folk, og vi blir presentert for deres ledere. Hun forklarer den vanskelige veien mot våpenhvile og bindende avtale på en måte som er til å få forstand av.

Det foreløpig siste kapittel rakk hun ikke få med. Men det kan vi selv ta del i når John Hume og David Trimble i neste måned får Nobels fredspris.