Glimrende Ragde-noveller

Anne B. Ragde viser seg som en farlig, urovekkende forfatter i sin siste novellesamling.

I «Sølvi melket sitt hår», den siste novellen i Anne B. Ragdes samling «Ansiktet som solen», finner vi dette avsnittet:

«Nå sto hun naken framoverbøyd med det lange hvitgule håret i en skittenvåt pisk mot gulvet(...) Hun melket det. Strøk og strøk i lange tak med øynene lukket. Vannet sildret ned langs siden av ansiktet, og blå blodårer pulserte i søkket bak knærne; mellom ribbeina som sto stramme som et bardehvalkorsett rundt brystkassen hennes. Rygghvirvlene lignet en dinosauruskam i en krapp bue, tåneglene var lange og uklipte. Hun melket, det tok aldri slutt. Hvite klumper av sjampo klasket i steingulvet.»

Og jeg spør om man ikke kan se det for seg. Om ikke den bøyde, nesten blekblå kroppen blir noe nær en fysisk realitet. Om man ikke fornemmer de sanselige plaskene av skittenhvit sjampo som legger seg på badegulvet før det skylles ned i sluket. Ved å ta metaforbruken, billedrikdommen, den språklige kraften og intensiteten i dette avsnittet innover seg, vil man kunne få et inntrykk av denne novellesamlingens aller fremste kvalitet: Den språklige brilliansen.

Ærlig

Anne B. Ragde skriver kraftfullt, men hun søker ikke skjønnhet, leter ikke opp det harmoniske i alle ting. Her er damer som spiser seg fordervet, her er jentunger som i en blanding av opphisselse og frydefull undring betrakter et avdød trafikkoffer, her er kvinner som dreper sine elskere. I sjelden grad har Anne B. Ragde mot til å oppsøke det stygge, det ekle, det frastøtende.

Ragde er en ærlig forfatter, en av de ærligste vår norske nåtidslitteratur kan mønstre. Og siden hesligheten vitterlig er en del av våre liv, vil det være utenkelig å vike unna. Slik slutter denne novellesamlingen an til andre deler av hennes forfatterskap, for eksempel den oppsiktsvekkende gode romanen «... før jeg kommer tilbake» fra 1994.

Ensomme

Samtlige fjorten noveller handler om kvinner. Ett trekk har de felles, de fleste av dem, et trekk som knytter dem til andre Ragde-skikkelser i tidligere bøker: De er ensomme. Det ofte romantiserte kvinnefellesskapet ser ikke ut til å eksistere i Anne B. Ragdes univers, verken som realitet, som målsetting eller som drøm. Slik har det seg at erotikken, som har en sentral plass i mange av novellene, ofte blir innadvendt, rar og sær, mer egnet til å lette et oppdemmet trykk enn til å oppleve fellesskap med andre.

Men her finnes skildringer av samhørighet, for eksempel i «Stilleleken», der Ragde tar for seg et varmt og særegent vennskap mellom en jentunge og en gammel mann. Dette er likevel unntaket. Ragdes kretsing rundt det stygge, det skakke, det gale, gjør henne til en farlig, urovekkende forfatter. Åpenbart for truende for Den norske Bokklubben, der man ser ut til å foretrekke mer glansede versjoner av vår norske virkelighet.