VITTIG: Erlend Loe er en skarpsindig observatør av livet i det moderne Norge. Denne gangen retter han blikket mot idealisme på ville veier. Foto: NTB Scanpix
VITTIG: Erlend Loe er en skarpsindig observatør av livet i det moderne Norge. Denne gangen retter han blikket mot idealisme på ville veier. Foto: NTB ScanpixVis mer

Anmeldelse av Erlend Loes «Dyrene i Afrika»

Glimrende, svart samfunnssatire med sære drifter, våte drømmer og sex med ville dyr

Erlend Loe er kongen av litterær humor.

Jeg tror vi må tilbake til «Largo» (1965) av Agnar Mykle for å finne eksempler på dyresex i norsk litteratur. Men det er et drøyt skritt fra den sårbare skildringen i Mykles novelle om en gutt og en ku til Erlend Loes burleske og lattervekkende roman «Dyrene i Afrika».

De som så TV-serien «Kampen for tilværelsen» vil huske en gruppe menn som dro på ekspedisjoner til en svensk zoo for å tilfredsstille sine lyster. En av disse figurene, tannlegen Vidkun, vekkes til live i denne boka. Han møter fire andre med samme drifter, politikvinnen Lise, seriebokforfatteren Hektor, filmtrailer-produsenten «Såkalte Bob» og zoologen Sperber.

«Fauna Fuckers»

Disse fem danner «Selskapet for skjending av eksotiske dyr» og drar etter mange viderverdigheter til Kenya, der en lokal familie driver et turistfirma kalt «Fauna Fuckers». Motivet til gruppa er en blanding av besynderlige lidenskaper og en trang til å frelse en verden som er i ferd med å bli ødelagt av menneskenes utbytting av naturen. Til Afrika drar de for å ha sex med de såkalte Big 5; løve, bøffel, nesehorn, leopard og elefant.

Med dette utgangspunktet har Erlend Loe skrevet en glimrende satire over skakkjørt idealisme og dagliglivet i dagens samfunn. Han raljerer uanstrengt og vittig om alt fra livet på et tannlegekontor til trangen til å pusse opp hus, fra diverse former for populær selvhjelp og foredrag om etikk til rasjonalisering av de mest absurde ideer om hvordan livet bør leves. For ikke å snakke om en form for turistifisert nykolonialisme.

Kongen av satire

Erlend Loe er noe så sjeldent som en genuin humorist. Som alle komiske talenter av klasse bygger han sin slapstick på et seriøst engasjement. I all sin surrealistiske oppfinnsomhet strør han omkring seg med tankevekkende poenger.

Som en norsk parallell til finnen Arto Paasilinna gjør han de mest absurde foretak til underfundige skrøner. Også språklig er han oppfinnsom, med sin tørre humor og nyskapende ord som «ressurshomo», «penistanker» og «bøffelhendelser». Jeg har ikke sjekket om det fins noe virkelighetsgrunnlag for savannesex-ekspedisjonen i denne boka. Hvis det gjør det, tror jeg rett og slett jeg helst ikke vil vite om det.