DIPLOMATISK VÅGESTYKKE: Libyas anerkjente statsminister, Fayez Sarraj, til venstre, sammen med Frankrikes president, Emmanuel Macron, i midten, og general Khalifa Hiftar, til høyre, etter fredssamtaler i Chateau de La Celle-Saint-Cloud, like utenfor Paris tirsdag. President Macron klarte å få de to hovedmotstanderne i kaotiske Libya med på en avtale som skal bane vei til fred. Foto: Philippe Wojazer / AP / NTB Scanpix
DIPLOMATISK VÅGESTYKKE: Libyas anerkjente statsminister, Fayez Sarraj, til venstre, sammen med Frankrikes president, Emmanuel Macron, i midten, og general Khalifa Hiftar, til høyre, etter fredssamtaler i Chateau de La Celle-Saint-Cloud, like utenfor Paris tirsdag. President Macron klarte å få de to hovedmotstanderne i kaotiske Libya med på en avtale som skal bane vei til fred. Foto: Philippe Wojazer / AP / NTB ScanpixVis mer

Glimt av håp for Libya

President Emmanuel Macron i Frankrike forsøker vågalt å mekle fred i Libya, hvor EU sårt trenger noen fornuftige ledere å snakke med, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

President Emmanuel Macron i Frankrike klarte å få de to «sterke menn» i Libya til å møtes til fredssamtaler i Celle-Saint-Cloud utenfor Paris tirsdag og til å inngå en avtale om våpenhvile og et slags «veikart» for fred, demokratiske valg og nasjonal forsoning i det sønderrevne landet. Libya har etter seks års borgerkrig med mange stridende parter endelig tatt et steg mot fred, men det er mange steg igjen for å nå mål.

Det gir et glimt av håp for libyerne. Det samme gjelder for EU, som i flere år har hatt Libya som en ytterst plagsom nabo over Middelhavet. Fra NATO-landene bombet i knas regimet til Moammar Kadhafi i 2011 til i dag har Libya vært et land uten stat og i fullstendig kaos. For EU er Libya utspring for strømmen av flyktninger over Middelhavet med et tilhørende marked for menneskesmuglere og et arnested for alskens grupper av islamske «hellige krigere». Men alle tiltak fra EU har vist seg nokså nytteløse av mangel på myndigheter å samarbeide med i Libya.

Etter et langt forarbeid fra franske diplomater kom Fayez Serraj, statsministeren i den nasjonale samlingsregjeringa som er anerkjent av FN, og general Khalifa Haftar, som er den militært sterke øst i Kyrenaika, til Frankrike. For Macron er det ganske vågalt å personlig gå inn i fredsmekling med så usikkert utfall. Han er den første vestlige lederen som har villet møte Haftar, en tidligere nær medarbeider av Kadhafi som så gikk i opposisjon og som nå har støtte fra general og president Abdel Fattah al-Sisi i Egypt og president Vladimir Putin i Russland.

Macron og utenriksminister Jean-Yves Le Drian tok imot statsminister Serraj i døra i palasset i Celle-Saint-Cloud, nord for Versailles, og hadde deretter en lengre samtale med ham. Da Haftar kom seinere, var det diplomater som tok imot ham, men han fikk også en egen samtale med Macron, om enn kortere. Macron passet på protokollen. FNs nye utsending til Libya, Ghassam Salamé, var sammen med Macron vitner til avtalen, som Serraj og Haftar ikke underskrev. Den inneholder heller ingen forpliktende detaljer. Men det er da noe.

De to skal innføre landsomfattende våpenhvile, men dette gjelder ikke kampen mot Den Islamske Staten (IS) og andre «hellige krigere». Det må søkes «politiske» løsninger på krisa, ikke militære, gjennom en nasjonal forsoningsprosess. Haftar gir dermed avkall på «militære løsninger», men han har med dette fått en slags diplomatisk legitimitet i Vesten. Det skal holdes valg av president og til nasjonalforsamling «snarest mulig», sier avtalen, i løpet av våren 2018, sa Macron. Det skal innføres en rettsstat. Og militser og klaner skal avvæpnes. De væpnede styrkene skal underlegges sivil, politisk styring.

Serraj «bærer den politiske legitimiteten», mens Haftar har sin styrke i «militær legitimitet», og sammen kan dette skape en dynamikk mot fred, forklarte Macrons rådgivere. Utenriksminister Le Drian har lenge sett på Haftar som en nødvendig deltaker, men da Le Drian var forsvarsminister under president François Hollande var han i mindretall rundt regjeringsbordet.

Uten tvil er dette en diplomatisk seier, ei fjær i hatten for Macron. Men han går utenom EU. Italia er ikke så glad for fransk innblanding i sin gamle koloni hvor italienerne hittil har vært førende i diplomati og humanitær innsats. Utenriksminister Angelino Alfano ber alle om å samle innsatsen rundt FNs utsending.

Å gjennomføre dette «veikartet» til fred, demokrati, rettsstat og forsoning i de politisk og militært skiftende sanddynene i Libya blir alt annet enn lett. Landet har nå to nasjonalforsamlinger og tre regjeringer, men ingen av dem er hva de gir seg ut for. Statsminister Serraj, som er anerkjent av FN, EU og USA, holder til i hovedstaden Tripoli i vest, men har bare herredømme over et lite område rundt. Der er også IS, andre islamister og tilsluttede klaner som har opprettet egen regjering og nasjonalforsamling. Landets nasjonalforsamling, som ikke anerkjenner Serraj, holder til i Tobruk helt øst i Kyrenaika. Der og i Benghazi er det styrkene til Haftar som rår. I flere lommer av landet hersker klaner nokså uavhengig og samarbeider når det passer best med den ene eller den andre. Langs kysten driver bandene av menneskesmuglere sine makabre forretninger.

Libya huser antakelig en million mennesker som ønsker å komme til Europa. EU står klar med 200 millioner euro til Libya, og trolig mye mer i framtida for å få landet på fote. Men EU har hittil ikke hatt noen fornuftige mennesker med virkelig politisk makt å snakke med i Libya. Det var tidligere president i Frankrike, Nicolas Sarkozy, som var pådriveren for å bombe Kadhafi. Nå forsøker president Macron å rydde opp i kaoset som oppsto etterpå.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook