Glissent om Gly

Lars Saabye Christensen er debutant, det vil si debutant på etablert forlag. Tidligere har han vært tilknyttet gruppa rundt undergrunnstidsskriftet Dikt & Datt og har publisert der. Kanskje han gjør det ennå.

«Historien om Gly» som kommer ut på Cappelen, er en historie om en ung mann som lever og forgår på sin hybel. Og om dette referatet synes respektløst, så er det ikke fordi Saabye Christensen ikke ønskes velkommen i bokheimen, men fordi han har vært så uheldig å velge et tema som er så fullstendig forterpet i debutsammenheng at det nesten ikke er mulig å trenge inn i stoffet gjennom alle klisjeene som maser seg på gjennom assosiasjoner.

Siden Sartre skrev «Kvalmen», har litteratur forfattet av unge menn vært stappfull av lidende unge menn som i ni av ti tilfelle går en bister ende i møte. Så også med Gly. Han sitter i dagevis og fornemmer natur, eller sine omgivelser i byen, snakker med noen (færre og færre), slutter å gå ut, slutter å spise, kaster seg til slutt ut av vinduet.

Hvorfor er ikke så godt å si. Teksten gir få forklaringer på Glys sinnstilstand, og det er synd, for nyromantisk, metafysisk mismot er ikke akkurat den mest spennende karakteristikk å henge på en ung dikter, eller hans hovedperson: Novalis' blå blomst anno 1976 erstattet med den grønne etiketten på pilsflaska...

Men historien fortelles i korte, prosalyriske tekster som vitner om forfatterens kontroll og sans for økonomi, og bekrefter hans talent. Måtte han bare finne på noe mer interessant å bruke det talentet på!

K.F.

IKKE LIKE POP I 1976: Lars Saabye Christensens debut fra 1976, diktsamlingen «Historien om Gly», tar opp et forterpet tema. Imidlertid mener Dagbladets anmelder forfatteren har talent. I 1976, altså.