Anmeldelse: Gunstein Bakke, «Austalgi»

Glitrende fra de indre bygder

Gunstein Bakke serverer bygdenostalgi på godt og særlig på ondt.

GUNSTEIN BAKKE: I 2012 fikk han EUs litteraturpris. For romanen «Havende» (2016) høstet han strålende kritikker. Nå topper han med mesterlige «Austalgi». Foto: Erlend Aas / NTB
GUNSTEIN BAKKE: I 2012 fikk han EUs litteraturpris. For romanen «Havende» (2016) høstet han strålende kritikker. Nå topper han med mesterlige «Austalgi». Foto: Erlend Aas / NTB Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Den 1. januar 2020 ble Aust- og Vest-Agder slått sammen til Agder. Det vakte riktignok ingen ramaskrik og bruduljer på linje med sammenslåingen av Troms og Finnmark, men likevel. Noe skulle forsvinne. En livsstil, kanskje, et inngrodd tenkesett. Savnet etter dette «noe» var nok størst i de indre bygdene i Aust.

Det finnes en særegen blanding av sårhet og vittigheter i Gunstein Bakkes bygderoman «Austalgi».

Smak på tittelen! Den skal vise seg å avsløre en bitter kjærlighet til et bakstreversk miljø, her representert gjennom tre generasjoner med røtter på samme heiegård i Aust. Tre helstøpte karakterer som hver for seg utforsker livet i en større sammenheng. Bakke utstyrer dem med underfundige tanker som gir gjenklang langt ut over det lokale og dagligdagse.

Seks og et halvt barn

Mikkel Ro er 94 år og far til seks og et halvt barn med fem forskjellige kvinner. Det halve er Rancine, som jobber på bygdas sykehjem. Hun er halv, eller kanskje dobbel, fordi ingen vet om det er Mikkel eller hans bror Gustav som er faren. Mikkel tok seg til rette ikke bare i brorens ekteseng; han hadde et eget håndlag med kvinner og bier. Han mener å ha sett at han skal bli 102 en gang han skar seg i fingeren og blodet dannet en tallformasjon.

Mannfolk av Ro-slekta har det med å sige ned i stolene de sitter i: «Nakken skulle ned dit baken var ment å være, knærne lå som en revesaks ute i rommet, i denne nisittingen, tvisittingen, avlet frem i generasjon etter generasjon, til det bare er et slitt trekk igjen, et surt grynt der nede i buksebaken et sted.»

Gunstein Bakke skildrer et miljø som bringer tankene hen til hillbillyene i amerikanske fjellandskap, men med umiskjennelig norske særtrekk. Mikkel, som har overlevd de fleste av sine kvinner, reflekterer over henne som i alderdommen hadde sittet ubevegelig ved vinduet og studert bevegelsene utenfor; grinete elger, skvetne rådyr, intetanende syklister: «… da var det mulig for henne å sitte pal, og det skulle ikke forundre ham om det var dette som var kjernen i relativitetsteorien, i hvert fall slik den utfelte seg der oppe på heia.»

Liv og død

Like reflektert er Mikkels barnebarn, 14-årige Melissa. Hun tenker på neandertalerne og lurer på hva hun selv, moren og folk i bygda ville bli kalt hvis noen fant levningene deres om ti tusen år. Agderanere, agderaster? Homo agderensis? Austister? Melissas mor driver frisørsalong i kjellerstua. Når hun skal reise bort på en ukes skjønnhetspleiekurs hos L’Oréal, skal 14-årige Melissa og 94-årige Mikkel være hverandres barnevakt. Mikkel sukrer pillen ved å bestille daglige annonser fra Melissa. Dødsannonser, slik at han selv rekker å lese dem.

«LIVET MÅTTE VIDERE OG FORLOT DERFOR/ Mikkel Ro/ (og ingen klandrer det for det)/ den …/…/…/ Den vitalt utfordrede/ vil bli tatt hånd om/ ved en seremoni i … kirke/ den…/ Før var du en,/ nå er du ingen./ Sånn kan det gå./ Døden er tingen./ (div. slekt)»

Slike lapper finner Mikkel om morgenen før han går på badet. Han setter stor pris på dem. Han frykter jo ikke døden. Drøye ti år tidligere hadde den tittet innom i form av to lømler fra Arendal, Salve og Skrævet, som kom med en kanne bensin og tente fyr på gården Ro. Halve ansiktet til Mikkel er ødelagt. Han kaller denne halvdelen Aust.

Slik er livet på Agder: Enhver blir sitt eget mer eller mindre levelige krater, tenker Mikkel, som selv har kjent impulsen: «… at dette mennesket, dette livet, har vi rett til å ødelegge. Fordi vi kan

Bygdemobbing

Det halve barnet, Rancine, har hatt en oppvekst så hard som bare et bakstreversk samfunn kan tilby. Mobbet fordi hun var ordblind, reagerte med å gjemme seg i klesskapet hjemme, og med eksplosjoner av stamming, knoting og fekting i lufta på skolen. I voksen alder jobber hun på sykehjemmet. Hun er den som kan triksene for å få demente damer til å sovne og aggressive oldinger til å adlyde. De gamles blåmerker kan jo ha naturlige forklaringer. Og snart skal de dø.

Joda, det skjer ting i de indre bygder på Agder. Her er rånere ved Grillkiosken, trygdede og alkiser på senteret, gamlinger som skyter seg på heigårdene. I gamle dager skyldte man på Utviklinga, nå snakker man helst om Avviklinga.

Gunstein Bakkes bygderoman er ikke akkurat en valgpamflett for Senterpartiet; til det er den for nyansert og alt annet enn romantiserende. Det er heller ikke slik at forfatteren harselerer over sneversynte bygdetullinger; til det er «Austalgi» for reflekterende og allmenngyldig.

Boka er dessuten mesterlig skrevet; Bakke fører et språk så presist, skarpt og billedrikt at man hopper av glede under lesningen.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer